gratis gratis funn
Bli medlem av Ordet og Israel og styrk opinionen for det jødiske folks sak!


har som forutsetning for sitt
arbeide Jesu ord:
Skriften kan ikke settes
ut av kraft Joh 10:35b





Siste blad i PDF-format

40. årgang mars 2017 - nr. 1

40. årgang mars 2017 - nr. 1


Last ned Adobe Acrobate Reader gratis


Siste artikler
GUDS LAND - DET GODE LANDET
Av Charles Hansen
2017.11.14


GUDS LAND - ISRAELS LAND
Av Charles Hansen
2017.09.05


GUDS FOLK - ET FORLØST FOLK
Av Charles Hansen
2017.04.26


GUDS FOLK - ET HELLIG FOLK
Av Charles Hansen
2017.02.13


GUDS FOLK - ET UTVALGT FOLK
Av Charles Hansen
2016.11.08


GUDS ORD - ÅPENBARINGEN I NT
Av Charles Hansen
2016.09.01


Guds ord - Brevene i NT
Av Charles Hansen
2016.05.25


Guds Ord - Apostlenes gjerninger i NT
Av Charles Hansen
2016.05.25


Guds ord - Evangeliene i NT
Av Charles Hansen
2016.05.25


Guds ord - skriftene i GT
Av Charles Hansen
2015.09.01


Guds ord - Profetene i GT
Av Charles Hansen
2015.05.05


Hva ligger bak medienes urettferdige dekning av Israel?
Av
2015.02.23


Guds ord - Loven i GT
Av Charles Hansen
2015.02.10


Guds ords inspirasjon og autoritet
Av Charles Hansen
2014.11.18


Guds rike - fra Herrens dag til Guds dag
Av Charles Hansen
2014.09.03


Guds rike - fra Herrens vredes dag til hans veldes dag
Av Charles Hansen
2014.05.06


Islam på endetidens historiske arena i dyrets skikkelse
Av Gordon Tobiassen
2014.04.07


GUDS RIKE - FRA PINSEDAG TIL FORLØSNINGENS DAG
Av Charles Hansen
2014.02.04


Guds rike - fra Jesu fødsel til hans himmelfart
Av Charles Hansen
2013.11.13


Israel og paktene
Av Thor Evje
2013.11.06


GUDS RIKE - FRA SAMUEL TIL MALAKI
Av Charles Hansen
2013.08.27


Guds rike fra Noah til dommertiden
Av Charles Hansen
2013.04.28


Israels landløfter en viktig nøkkel
Av Gordon Tobiassen
2013.02.24


Guds rike fra evighet til vannflommen
Av Charles Hansen
2013.02.04


Løvhyttefesten
Av Charles Hansen
2012.11.08


Den store forsoningsdagen
Av Charles Hansen
2012.08.30


Basunklangdagen
Av Charles Hansen
2012.05.02


Ukenes høytid
Av Charles Hansen
2012.01.27


Førstegrødens høytid
Av Charles Hansen
2011.11.09


De usyrede brøds høytid
Av Charles Hansen
2011.09.01


Israel i politikkens lys



Av Ole Bernhard Sørbøe 2007.06.06

La det være sagt med en gang – Israels situasjon er meget alvorlig – politisk vurdert. Israel er truet av ytre fiender, men Israel er også truet av indre oppløsning. Med i dette bildet hører også den manglende støtte Israel har blant verdens nasjoner.

Den umiddelbare ytre trussel kommer fra Israels arabiske nabobefolkning. På Gazastripen regjerer Hamas, som daglig skyter raketter innover Israel spesielt mot byen Sderot som ligger noen kilometer utenfor Gazastripen. Israel frykter også for den store innsmugling av våpen som har skjedd etter at Egypt fikk kontrollen med grensestasjonen Rafah mot Sinai.




Den syvarmede lysestaken nær Knesset i Jerusalem. Foto: Sindre Sørbøe Sørhus

I nord er Hizbollah i full gang med å bygge opp igjen sine posisjoner etter Libanonkrigen i fjor sommer. Selv om Israel ikke regner med at det er noen umiddelbar fare for et nytt angrep, blir muligheten for dette allikevel tatt alvorlig.

Oppmuntret av Libanon-krigen har Syria lagt om sin militære strategi fra konvensjonell krigføring til å forberede et angrep med raketter som kan nå hele Israel. For dette formål bygges stillingene ut nær grensen til Israel.

I tillegg kommer den daglige terroren mot Israel som utføres med utgangspunkt i selvstyreområdene på Vestbredden. Her er det særlig Al Aksa brigaden og Islamsk Jihad som er aktive. Begge organisasjonene står i nær forbindelse med Fatah-bevegelsen hvis formann er palestinernes president Mahmoud Abbas.

Jokeren i dette spillet er imidlertid Iran som furnerer både Syria og Hizbollah med våpen, penger og opplæring. Iran øver også innflytelse på situasjonen i Libanon gjennom den Sjiamuslimske befolkningen der. Det er også gode kontakter mellom Iran og Hamas.

Iran truer også å utslette Israel med atomvåpen så snart de har klart å utvikle disse. At Iran tilstreber rollen som atommakt, har også satt en støkk i de andre arabiske land – spesielt de sunnimuslimske stater med Egypt og Saudi-Arabia i spissen. Egypt har allerede erklært at de vil starte sitt eget atomprogram. Med det har vi kimen til et atomkappløp i Midtøsten.

En skulle jo ha trodd at Israel konfrontert med alle disse farene, sluttet rekken og gikk håndfast til verks. Men situasjonen i Israel er ytterst traumatisk. Vi kan illustrere dette ved å nevne at Moshe Katsav er permittert fra stillingen som landets president i påvente av å bli satt under tiltale for voldtekt; statsminister Ehud Olmert er under etterforskning for å ha mottatt bestikkelser da han var borgermester i Jerusalem; finansministeren er suspendert fra stillingen på grunn av anklager om underslag og den tidligere justisministeren er allerede dømt for seksuell trakassering. Landets skattedirektør utpekt av Olmert, er arrestert for å ha medvirket til skatteunndragelse. Slik kunne vi ha fortsatt. Det sies at landets ledere er mer opptatt av egne posisjoner og egen vinning enn landets beste.

Tidligere forsvarssjef Dan Halutz måtte trekke seg fra stillingen etter den massive kritikk som ble rettet mot ham etter Libanonkrigen. Også forsvarsminister Peretz har erklært at han kommer til å gå. I dette bildet hører også med den daglige krangel og intrigespill mellom regjeringens medlemmer, noe som utspiller seg i full offentlighet, som for eksempel da utenriksminister Livni prøvde å avsette sin egen regjeringssjef etter offentliggjørelsen av Winograd- kommisjonens rapport.

Det er med andre ord et land i full krise som skal forholde seg til de ytre trusler. Israelsk presse klager over at landet er moralsk bankerott og at det eneste som står i hodet på landets ledere er penger, kvinner og makt. Den gamle garde av politikere som var besjelet av ideer og som hadde en spartansk livsstil, er borte.

Dersom Israel i denne situasjonen bare hadde hatt noen venner, så kunne de jo ha vært hjulpet. Men karakteristisk for situasjonen er at det er få eller ingen som stiller opp for Israel – hvis vi da ser bort fra USA.

De europeiske land har gradvis utviklet seg fra å være Israels venn til å bli Israels fiende. Norge er dessverre ikke noe unntak. Vi har som det eneste land i den vestlige verden anerkjent palestinernes nye regjering som domineres av Hamas – en organisasjon som står både på USAs og FNs liste over terrororganisasjoner.

Holdningsendringen i Europa skjedde etter seksdagerskrigen i 1967 og hadde sitt utspring i Frankrikes stormaktsambisjoner. Frankrike under president De Gaulle ønsket at Europa skulle bygge seg opp til å bli en tredje verdensmakt på linje med USA og daværende Sovjetunionen. Han ønsket ikke at Europa skulle være et underbruk av USA. Men for å få dette til måtte han ha støtte utenfra Europa og da var de arabiske land den mest nærliggende allierte. De Gaulle erklærte at den arabiske verden var en hjørnestein i fransk utenrikspolitikk og franske diplomater arbeidet målbevisst for å skape en pro-arabisk holdning innenfor EU.

I de påfølgende år startet den såkalte euro-arabiske dialog som foruten politikerne også involverte hele kultureliten, den akademiske stand og ikke minst media. Målsettingen var å tale den arabiske sak og motarbeide sionismen. Dette samarbeidet kom blant annet til å føre med seg at nyhetsbilde fra Midtøsten ble forvrengt, informasjon ble underslått og virkeligheten ble fortegnet. Korstoget mot Israel var begynt.

Hvor langt dette var kommet fikk vi et bevis for allerede under Yom Kippur-krigen i 1973. Etter en tids nøling, bestemte amerikanerne seg for å komme Israel til unnsetning med våpen. Men de hadde behov for flyplasser i Europa slik at de kunne få mellomlande for å etterfylle drivstoff. Hele våpenhjelpen til Israel var avhengig av dette. Men Europa sa tvert Nei. Selv ikke USAs nære allierte som England og Vest-Tyskland ville gi slik tillatelse. Dersom ikke Portugal til slutt hadde stilt Azorene til disposisjon, er det klart at Europa ville ha stått stille og sett på Israels utslettelse. Det var ingen europeiske land som følte noe ansvar for Israels overlevelse, noe som dypt sjokkerte blant annet daværende statsminister Golda Meir.

Etter krigen ble alliansen mellom Europa og den arabiske verden enda mer synlig. Araberne tok nå i bruk oljen som et våpen mot de vestlige land – på kort tid ble prisene firdoblet og produksjonen redusert. Den vestlige verden skulle tvinges til å innta en Israel-fiendtlig holdning. I november 1973 vedtok EU en resolusjon som blant annet krevde at Israel trakk seg tilbake til våpenhvile-grensene fra 1949. Vedtaket sto i klar motsetning til FNs resolusjon 242 fra 1967 som ikke definerte de områder Israel skulle trekke seg tilbake fra, og som forutsatte at Israel måtte ha grenser som lot seg forsvare.

Vel, vi kan ikke rekapitulere hele historikken, men vi kan bare slå fast at i dag er EU og de arabiske synspunkter på Midtøsten-konflikten identiske. Det er oljen og de økonomiske interesser som styrer de europeiske lands holdning, godt hjulpet av antisemittisme og frykt for å krenke den islamske verden.

Antisemittismen har sterke røtter også i Norge. Et ferskt eksempel på det var Jostein Gaarders kronikk i Aftenposten 5. august i fjor. Her frakjente han Israels rett til å eksistere. Israel som stat hadde ikke lenger noen berettiget plass i historien. En meningsmåling som ble tatt opp av Verdens Gang like etter artikkelen, viste at 46.6 % av befolkningen støttet Gaarders oppgjør med Israel. Denne prosentsatsen falt riktignok litt i påfølgende målinger, men det er helt klart at Gaarders artikkel anskueliggjorde antisemittismen i det norske samfunn.

Det kristne Europa har altså vendt jødene ryggen, og det oppleves som et svik i Israel. For her taler vi om mennesker som er tuftet på den samme åndelige rot som dem selv, som hører til den samme kulturkrets og samme sivilisasjon. Jødene hadde ventet noe mer fra Europa. Det gjør de ikke lenger.

Foruten Europa har Israel også hele den muslimske verden og de fleste utviklingsland i mot seg. Under den kalde krig gjaldt dette også den sosialistiske blokken. Denne motstanden kom best til uttrykk i FN hvor en tredjedel av organisasjonens resolusjoner gjennom årene er blitt rettet mot Israel. De arabiske land på sin side har ikke fått en eneste fordømmende resolusjon de siste tredve årene. FN har vært og er fremdeles et meget effektivt redskap for israelsfiendtlige interesser. FN-apparatet brukes til å fordømme Israel i det ene internasjonale forum etter det andre.

De mest åpenbare fiender av Israel er selvsagt de arabiske land. Men denne motstanden er ikke overraskende for den arabiske befolkning i Palestina har vært jødefiendtlig helt siden innvandringen begynte på slutten av 1800-tallet. Det begynte med at jødenes kultur og religion og vestlige livsstil, utfordret arabernes eldgamle tradisjoner og arkaiske samfunn. Det fortsatte med at arabisk nasjonalisme kom i konkurranse med jødenes egen, og det endte med arabiske overfall på jødiske bosetninger i mellomkrigsårene. Arabernes posisjon har hele tiden vært urokkelig og krystallklar: jødene har ingen nasjonale rettigheter i Palestina.

I tråd med dette standpunktet ble staten Israel forsøkt utslettet da den ble erklært i mai 1948. Etter uavhengighetskrigen fulgte, Sinai-feltoget i 1956, Seksdagerskrigen i 1967, Yom Kippur i 1973 og Libanonkrigene i 1982 og 2006. Målsettingen har vært hele tiden vært å knekke Israel med militær makt.

Det verste av alt er allikevel den innbyrdes uenighet i Israel og det moralske forfall vi har sett i de senere år. Det sies at med Ehud Olmert er det kommet inn en ny kultur i politikken som setter egeninteressen foran samfunnets interesser. Pioner- og kampånden fra Ben Gurions og Golda Meirs dager er i hvert fall borte.

Nå har jødene alltid vært innbyrdes uenig. Så det er ikke noe nytt. Det er jo et munnhell som sier at der hvor to jøder kommer sammen, er det tre meninger. Det er meget godt sagt. For det som kjennetegner det israelske samfunn er nettopp den innbyrdes uenighet. Jødene sloss om absolutt alt og det med en innlevelse og intensitet som er helt ukjent for oss nordmenn.

Det nye nå er at jødenes tro på tradisjonelle verdier er i ferd med å svinne bort. Dette gjelder først og fremst jødenes forhold til judaismen og til sionismen – to bæresøyler i det israelske samfunn.

De fleste jøder i dag er verdslige og har ikke et aktivt forhold til sin egen religion. De følger riktignok Sabatten og de religiøse høytidene, men er ikke å forstå som troene. De er grepet av den samme postmoderne relativisme som vi finner i den vestlige verden. Det vil si at religionen privatiseres og forvises til dagliglivets utkant. Det er et fenomen som også er velkjent i Norge. Bare en av fem regnes som praktiserende jøder.

Det at jødene i så stor grad distanserer seg fra sin egen religion, fører med seg problemer både på det personlige og samfunnsmessige plan. På det personlige plan blir det identitetskrise når båndene til religionen svekkes. For hva betyr det at jeg er jøde når jeg ikke lenger har et forhold til jødedommen, spør man.

For det annet er Israel ikke noen alminnelig stat – det er en jødisk stat. Det er jødedommen som legitimerer opprettelsen av staten Israel. Da Ben Gurion leste opp sin uavhengighets-erklæring i mai 1948, viste han nettopp til jødenes Bibel, til fedrenes land og til at dette landet var gitt dem av Gud. Når betydningen av judaismen svekkes, betyr det at den bibelske begrunnelse for å ta landet i eie, forsvinner ut, og da kan jødenes land, prinsipielt sett, egentlig ligge hvor som helst.
Den andre bæresøylen – Sionismen – er også i ferd med å miste sin kraft. Theodor Herzl, sionismens grunnlegger, opererte med den antakelse at når jødene ble samlet i sitt eget land, ville jødeforfølgelse og antisemittisme opphøre. For ifølge Herzl ble jødene forfulgt fordi de ble oppfattet som en konkurrent i den stedlige befolkning. For det annet antok Herzl at når jødene fikk en egen stat, ville de bli respektert på lik linje med innbyggerne i andre stater. I dag vet vi at begge disse forutsetningene har slått feil. Antisemittismen lever i beste velgående og den jødiske stat er aldri blitt respektert.

Når to så viktige bæresøyler svikter, blir resultatet oppløsing og forvirring. Et urovekkende tegn på dette er, at det nå for første gang er like mange som utvandrer fra Israel som innvandrer, og det er de beste og mest skolerte som utvandrer.

Før vi forlater dette mer generelle bildet, vil jeg bare peke på at Israel alltid har vært hjemsøkt av tre store konfliktlinjer: Det gjelder forholdet til araberne, til grenselinjene og til religionen.

Israelerne er dypt uenig med seg selv når det gjelder hvorledes man skal forholde seg til araberne. Skal de møtes med forståelse og en åpen hånd eller skal man opptre kontant for å sette seg i respekt?
Se, dette har jødene diskutert helt siden sionismen så dagens lys på slutten av 1800-tallet.

Til daglig kan en høre israelerne si at araberne er jo tross alt våre naboer og venner. Vi kjenner dem. Bare vi er snille og hyggelige, så vil også de være det. Over tid har de fleste israelere soknet til denne gruppen. Det er en inkluderende holdning som bygger på den antakelse at også araberne vil måtte se seg best tjent samarbeid fremfor konflikt.

Andre mener derimot at araberne må møtes med en fast hånd. Israel må demonstrere styrke og besluttsomhet. Disse resonnerer som så at araberne aldri vil si seg fornøyde og at gir man etter for krav, vil dette bare utløse nye krav. Denne gruppen er langt mer villig til å leve med motsetninger. Fred mellom jøder og arabere blir en langsiktig målsetting. Når terroren har vært på sitt verste, har dette synet hatt flertall.

Det andre store stridsspørsmålet går på det territorielle omfang av staten Israel. Også denne striden har dype historiske røtter. De første sionistene hevdet at også Østbredden – dagens Jordan - tilhørte det jødiske Palestina. Dette synet ble blant annet fremholdt på fredskonferansen i Versailles i 1919. Helt frem til 1940 eide jødene land på Østbredden.

Etter krigene i 1967 og 1973 har debatten gått på i hvilken grad man skal annektere Vestbredden som en del av Israel. Høyresiden har tradisjonelt argumentert for et såkalt Stor-Israel som inkluderer hele Vestbredden og Gazastripen. Dette er et tradisjonelt Likud (høyre) standpunkt. Men det er også standpunktet til de religiøse partiene som peker på at Vestbredden (Judea og Samaria) er Israels bibelske land.

Andre mener at grensen bør trekkes på en slik måte at den inkluderer flest mulig jødiske bosetninger på Vestbredden og ekskluderer de områdene som har tettest arabisk befolkning. Dette synet lå til grunn for Ariel Sharons plan om at Israel - om nødvendig ensidig - skulle fastsette sine grenser. Det ville ha medført at inntil 80.000 jøder vil måtte evakueres fra sine bosetninger på Vestbredden. Etter Libanonkrigen har statsminister Ehud Olmert sagt at planen foreløpig er lagt på is.

En tredje gruppe, bestående først og fremst av Arbeiderpartiet, mener at våpenhvilelinjen fra før 1967 med mindre justeringer, er akseptabel. Endelig har vi dem som ikke ønsker en jødisk stat i det hele tatt. Blant disse finner vi kommunistene og de arabiske partier.

For det tredje har jødene et anstrengt forhold til sin egen religion. Det har vi allerede vært inne på. Det er ikke nok med at mange jøder distanserer seg fra sin egen religion, men de sekulære jødene ser med misbilligelse på de religiøse jødene. Det er et spenningsforhold mellom de to gruppene. Religionen blir sett på som en belastning fordi den kolliderer med det mer frisinnede sinnelag som de fleste jøder har. Disse ønsker seg et åpent og liberalt samfunn etter vestlig mønster og ikke en stat tuftet på religiøse verdier.

De store stridighetene i Israel oppstår når disse konfliktlinjene berører hverandre. Det gjelder for eksempel når spørsmålet om Israels grenser også berører forholdet til landets religiøse befolkning, slik vi har sett det i forbindelse med bosetningene på Vestbredden og Gaza stripen. Det er i disse områdene vi finner mange av de religiøse jødene. De bruker Bibelen som argument for at dette er Israels land – Judea og Samaria. Den religiøse argumentasjon finner imidlertid liten gjenklang blant dem som bor i Tel-Aviv og langs den øvrige kyststripen. Her finner vi de verdsliggjorte jødene og de har på ingen måte noe ønske om å underlegge seg Vestbredden. De kan få seg til å si at det er takket være de religiøse at vi har en konflikt gående med araberne. Når Israel i september 2005 trakk seg ut av Gazastripen, så hadde man – ifølge jødene i Tel-Aviv - slått to fluer i ett smekk. Man hadde både fått jekket ned de religiøse og fått en mer ordnet grense.

På samme måte som det ikke er konsensus i det sivile samfunn, er det heller ingen konsensus når det gjelder mål og midler i sikkerhetspolitikken. Det er situasjonen og øyeblikket som bestemmer. En overordnet strategi mangler. Politikken synes nærmest å bli utformet på ad hoc basis. Resultatet blir vingling og selvmotsigelser. Dette skal vi illustrere ved å peke på noen av paradoksene i Israelsk sikkerhetspolitikk.

Det største paradokset er den såkalte ”land for fred” politikken. Den ble utformet i kjølvannet av seks-dagers-krigen og gikk ut på at Israel ville levere tilbake det meste av det de hadde erobret med unntak av Jerusalem og Golanhøydene som ble annektert. Forutsetningen var at de arabiske land ville anerkjenne Israel og inngå fred. Denne politikken har i det store og hele stått ved lag frem til dags dato.

Etter seks-dagers-krigen i 1967 var Israel som ved et under, kommet i besittelse av sitt gamle bibelske land – Judea og Samaria. Dette er områder som jødene alltid har vært bosatt i, men som de ble jagd ut fra under og etter frigjøringskrigen i 1948/49.

Israel forventet at deres overlegne militære seirer skulle åpne for fredssamtaler med araberne. Etter seksdagerskrigen var det i Israel et berettiget håp om fred, skriver Abba Eban, Israels daværende utenriksminister. Han skriver: ”Israel hadde gode kort på hånden. Man hadde noe som naboene i høy grad ønsket. Israel kunne gi dem betydelig territorial erstatning dersom de til gjengjeld ville gi fred, sikkerhet og en varig territorial struktur på basis av forhandlinger.”

Golda Meir som på det tidspunktet var generalsekretær i Arbeiderpartiet (Mapai), skriver at vi ventet at araberne skulle akseptere det faktum at det eneste alternativet til krig var fred, og at veien til fred gikk gjennom forhandlinger. Israels daværende statsminister Levi Eskhol var da heller ikke sen om å tilby å levere de erobrede områder tilbake – om de bare inngikk fred med Israel.

Israel behøvde ikke vente lenge på svaret, det kom i Khartoum august samme år. De arabiske land avviste Israels forslag om tilbakelevering av erobrede områder med forakt. De ønsket ingen fred med Israel, ingen forhandlinger, ingen anerkjennelse. I virkelighetens verden hadde araberne lagt Israels ”land for fred” – politikk død fra dag én. Israel klarte ikke å omsette sine militære seirer i politisk gevinst. De var like langt fra freden som før seks-dagers-krigen.

Det samme gjentok seg etter Yom Kippur-krigen i 1973. Golda Meir, nå statsminister, skriver i sine memoarer at hun var sikker på at araberne nå måtte akseptere en fredsavtale og bite i seg sine tre ”Nei” fra Karthoum. Men araberne hadde ikke forandret sin holdning. De ville fremdeles ikke ha noe med Israel å gjøre, langt mindre å inngå noen fredsavtale.

Den virkelig store øvelsen for ”land for fred” politikken kom i juli år 2000 da den israelske statsministeren Ehud Barak tilbød Yasser Arafat å levere tilbake 95 % av Vestbredden, 100 % av Gazastripen og Øst-Jerusalem med halvparten av Gamlebyen. Forhandlingene fant sted på Camp David under ledelse av president Clinton. Israel aksepterte også opprettelsen av en palestinsk stat med hovedstad i Øst-Jerusalem. Yasser Arafat avslo tilbudet. Angivelig var forslaget om Øst-Jerusalem ikke godt nok.

Når en skal reflektere over ”land for fred” politikken, så er det en pussighet at Israel overhode tilbyr seg å levere land tilbake som er erobret i en forsvarskrig. I internasjonal politikk er det helt vanlig at den tapende part må betale ved å avgi land når krigen er over. Det er nok å tenke på de landområder Tyskland måtte avgi etter første og annen verdenskrig. I henhold til Genevekonvensjonen, har Israel heller ingen plikt på seg til å levere tilbake erobrede områder så lenge disse utgjør et oppmarsjområde for Israels fiender.

Det israelske standpunktet blir enda mer uforståelig når vi vet at det her dreier seg om land som historisk tilhører dem og som de alltid har vært til stede i. Etter arabernes rungende og trefoldige ”Nei” i Karthoum, var det heller ingen grunn for Israel å holde frem en utstrakt hånd. Når araberne avslår å forhandle, så er det logiske tilsvar å beholde det man har erobret. Man kan ikke levere land tilbake, når motparten ønsker å fortsette konflikten!

Land for fred politikken lever i dag videre i den såkalte to-stats-løsning, som hadde sitt utgangspunkt i ”Vei-kart for fred” som ble introdusert av president Bush i 2002. Dette forsøket strandet imidlertid da Hamas vant parlamentsvalget i januar 2006. Hamas ble stilt overfor kravet om 1. å akseptere den Israelske staten, 2. avstå fra terror og 3. godkjenne allerede inngåtte avtaler med Israel. Dette var forutsetningen for å kunne gå videre med fredsarbeidet. Som vi alle vet har Hamas ingen tanker om å anerkjenne Israel eller avstå fra terror. En talsmann for Hamas sa senest på libanesisk TV i april i år at ”vi i Hamasbevegelsen vil ikke akseptere en avtale som innebærer at byer som Haifa, Jaffa og Acre forblir på israelske hender. Vi vil ikke akseptere en avtale som hindrer fremtidige palestinske generasjoner fra å frigjøre resten av det palestinske land.”

Hamas har i likhet med PLO før dem, forpliktet seg på å ”frigjøre” det palestinske folk ved å ødelegge staten Israel. Og der står saken.

Det er ufattelig at Israel har kunnet holde fast på en politikk som ikke har gitt noen resultater på 40 år – hvis en da ser bort fra fredsavtalen med Egypt. På meg virker det som om israelske politikere er besatt av tanken om at bare vi gir nok land tilbake, så vil det bli fred. Det synes å være en oppfatning som israelske politikere ikke er i stand til å frigjøre seg fra eller ha et rasjonelt forhold til.

Tanken en egen palestinsk stat representerer et markant brudd med tidligere posisjoner. Helt siden seksdagerskrigen har omkvedet i Israel vært at ”vi kan ikke kjøpslå om vår nasjonale sikkerhet”. Det var bred enighet om at landets fremkutte forsvarslinje gikk i Jordandalen. Dette var ikke ensbetydende med Israels nasjonale grenser, men alle erkjente at Israel måtte ha et fremskutt forsvar om resten av landet skulle forsvares. Bruddet med denne politikken kom etter Camp-David forhandlingene i juli år 2000 og etter Ariel Sharons aksept av veikartet for fred.

Jeg vil tro at i lys av Libanonkrigen og de mer enn 4000 Katusja-rakettene som kom innover Nord-Israel, så er det i hvert fall noen som vil finne det betenkelig å overlate den militære kontroll av Vestbredden til palestinerne. Men dette gjenstår å se.

Vi skal nevne et stort paradoks til – Israels håndtering av terrorvirksomheten.
Araberne er klinkende klar på at terror er en del av krigføringen mot Israel der siktemålet er å fordrive jødene og ødelegge staten. Terroren har vært der allerede før staten ble opprettet, men skjøt for alvor fart etter dannelsen av PLO i 1964 og seksdagerskrigen tre år senere. Da fikk terroren sin ideologiske overbygning. Man begynte å snakke om et palestinsk folk med egne nasjonale rettigheter. Terroren nådde sine høydepunkter under den første og andre intifada. Intifada er et arabisk ord for å kaste av seg et åk.

Under den annen intifada som begynte høsten 2000, etter det mislykkede Camp-David, tok palestinerne i bruk sitt nye virkemiddel – selvmordsangrep. Virksomhet ble iscenesatt av de store organisasjonene Hamas og Fatah og en rekke underorganisasjoner som vi har nevnt på før. Dette er det viktig å ha klart for seg fordi en ofte kan høre at selvmordsaksjoner er enkeltmannsvirksomhet som viser hvor desperat forholdene er i den palestinske befolkning. Slikt er tøv! Terror er en virksomhet som krever en betydelig infrastruktur. Aksjonene skal planlegges og målrettes. Våpen og sprengstoff må skaffes til veie. Opplæring må gies. Frivillige selvmordskandidater må skaffes og de må fotfølges inn i selve aksjonen. Dette kan bare ressurssterke organisasjoner gjøre.

Det interessante i vår sammenheng er måten Israel velger å møte terrorvirksomheten på. Da selvmordsbølgen var på sitt verste under den annen intifada, gikk både restauranter, busser og holdeplasser i luften. Den velkjente israelske metoden å løse dette på var å etterforske hendelsen som det skulle være en kriminell forseelse. Man fant ut hvem synderen var og reagerte med å sprenge familiens bolig i luften. Fremgangsmåten var så forutsigbar at palestinerne i god tid hadde rigget opp verdenspressen for å forevige det hele.

I tillegg satte israelerne opp noen ekstra veisperringer og stengte grensen for noen dager.

På Gazastripen har palestinerne i syv år sendt Kassamraketter innover Sdererot. I enda lengre tid sendte de raketter inn over Gush Katif og de andre bosetningene, før Gazastripen ble evakuert.

Som svar på dette, iverksetter Israel det som kalles begrensede militære operasjoner, hvilket innebærer bombing av hus, ofte tomme hus, og såkalt ”target killing” drap på enkeltstående ledere. I kortere tidsrom har de også vært inne med bakkestyrker. Men dette har på ingen måte stanset skytingen, rakettene fortsetter fremdeles å hagle over Sdederot.

Det som slår en er Israels avmålte reaksjon. Her utfordrer palestinerne en av verdens største militære makter og istedenfor å bli hugget hode av får de bare en kilevink tilbake, nærmest med beskjed om at slikt gjør man ikke. Dette kan selvsagt ha flere grunner og hensynet til den internasjonale reaksjon veier nok tungt.

Dersom Israel hadde akseptert palestinernes virkelighets-forståelse – at de befant seg i krig - da ville det mest logiske tilsvar ha vært å ødelegge de organisasjonene som stod bak terroren. Dette er jo den eneste måten å komme terroren til livs på. Men det har Israel aldri gjort. I det store og hele har de tillat både Fatah og Hamas å fungere som organisasjoner. Dette blir et enormt paradoks, fordi Israel har både militær evne og kunnskap nok til å utrydde disse organisasjonene. Om de hadde villet, kunne dette ha latt seg gjøre i løpet av en formiddag.

Istedenfor å gå til problemets kjerne, nøyer Israel seg med noen militære markeringer som ofte er helt på siden av saken. Eksempelvis bomber de et tomt hus istedenfor å gå løs på den militære infrastruktur som installasjoner og treningssentre. De sprenger bolighus i luften og legger vansker i veien for sivilbefolkningen, istedenfor å ødelegge de militante organisasjonene som har ansvaret for trening, opplæring og utrustning av selvmordbombere. De setter opp murer for å stenge terroren ute, men er ikke klar over at de samtidig stenger seg selv inne. De tenker hele tiden defensivt istedenfor offensivt. Ved hele tiden å være den som reagerer på andres utspill, overlater man initiativet til palestinerne.

Jødene har, nok av historiske grunner, et stort behov for å bli akseptert av andre. De er ekstremt følsomme for hva andre mener og tenker. De frykter fordømmelse og gleder seg desto mer når andre sier noe positivt om dem. Men det spørs om ikke jødene nok en gang feilvurderer situasjonen. Det er ikke de vestlige land som skal overleve i Midtøsten – men Israel. Det er ingen andre land som tar ansvar for Israel – det må Israel selv gjøre. Når en nasjon kjemper for å overleve, vil reaksjonen fra omverden være et veldig sekundært hensyn for de fleste stater, men altså ikke i Israel.

Israel er altså passive og usikre der de skulle ha handlet med styrke og besluttsomhet. De leter etter andre staters samtykke, men finner det ikke.

Skal vi til bunns i dette problemet, må statsviteren vike for psykologen. Vi har fagfolk som har jobbet med post-traumatiske lidelser og de har konstatert at jødene ikke har klart å bygge opp selvtillit på linje med andre folkeslag. Det jødiske folk er gjennomsyret av engstelse og mangel på trygghet. Både på det personlige og nasjonale plan har dette ført til en følelse av avhengighet av andre.

Forklaringen på dette er å finne i jødenes traumatiske historie
Jødene har opp gjennom historien vært et underkuet og lidende folkeferd, forfulgt og hånet og prisgitt andre menneskers forgodtbefinnende. De har liten trening i å ta ansvar for sin egen skjebne, men setter sin lit til at omgivelsene skal være dem nådig.

Dette traume nedfeller seg også i politikken. Stillet overfor de hårde valg, de valg som nødvendigvis vil måtte være politisk belastende, reagerer israelerne med passivitet og usikkerhet.

Her står vi ved noe av nøkkelen til Israelsk politikk. Og det er dramatisk. Det blir lettere for Israel å påta seg offerets rolle og være den lidende part, fremfor å vise muskler. Dette kan være en stor og positiv egenskap hva gjelder enkeltmennesker. Men for en stat er dette katastrofalt. For skal en stat overleve i fiendtlige omgivelser, må den ikke bare opptre med selvtillit og myndighet, men også med en stor porsjon kynisme.

Israels tragedie er ikke at de mangler evner og ressurser til å ordne opp i sin egen situasjon. De har rikelig av begge deler. Tragedien er at de mangler mental kapasitet til å forholde seg realistisk til sine omgivelser. I stedet for å ta virkeligheten innover seg dyrkes illusjonene og selvbedraget. Om tiden hadde tillat det skulle vi ha gitt mange flere eksempler på dette.

Avslutningsvis skal jeg si et ord om Iran. Irans president Mahmoud Ahmadinejad har gjentatte ganger fornektet Holocaust og truet Israel med utslettelse. Alvoret i dette ligger i at Iran etter de flestes mening, er i ferd med å utvikle atomvåpen. Verdenssamfunnets henstilling om å la være og FNs sanksjoner har så langt ikke gjort inntrykk i Teheran.

Sanksjoner vil ikke stoppe Iran, sier ElBaradei, generalsekretær i Det internasjonale Atomenergibyrå. Det er oppfatning mange deler. Men dersom sanksjonene ikke virker og Iran ikke endrer kurs, så vil vi stå tilbake med to valg: Militært angrep eller stilltiende aksept av Iran som atommakt.

Det spørsmålet alle stiller er hvor lang tid det vil gå før Iran blir i stand til å produsere atomvåpen?
Tidligere i år skrøt Ahmadinejad at Iran nå var i stand til å anrike Uran på et industrielt nivå. Det var trolig en overdrivelse. Men fra det øyeblikk Iran er i stand til dette vil det, ifølge Det internasjonale institutt for strategiske studier i London, ta mellom 9 og 11 måneder å produsere nok anriket uran for en atombombe. Med andre ord, Irans atombombe kan se dagens lys allerede neste år.

’Ja, dette skal USA og verdenssamfunnet ordne opp i. Det er ikke noe Israel behøver å bekymre seg for’, sier Ehud Olmert. Reaksjonen er i tråd med det jeg akkurat har pekt på – virkelighetsflukt. Men Israels resignasjon kan også ha en annen forklaring, de har ikke militær kapasitet til å slå ut de iranske anleggene uten selv å gjøre bruk av atomvåpen. I valget mellom pest og kolera er det mitt syn at Israel kommer til å satse på defensive tiltak, som for eksempel sitt anti-rakett-forsvar. Både Israel og resten av verden kommer til å forsone seg med Iran som atommakt. Men noe trygt sted å leve blir Israel ikke.

Israels fremtid ser ikke lys ut når vi vurderer den ut fra vår fornuft. Folket er dypt splittet og landets lederskap er gått i moralsk oppløsning. Israel er omgitt av 300 millioner rasende arabere, og har ingen venner foruten USA. Dertil kommer nye våpensystemer som er i stand til å utslette landet på en formiddag.

Fra en kristen synsvinkel vet vi at Herren har påtatt seg å bevare Israel både som folk og land. Herren har lagt sitt navn på Israel, heter det i 4. Mos.6.27. Det vil si at han identifiserer seg med dette folket på en slik måte at det ikke kan utslettes. Like lite som Herrens navn lar seg utslette, like lite lar Israel seg utslette. Davids falne hytte skal bygges opp, ikke svies av. For oss som er kristne blir det derfor spennende å se hvilke grep Herren vil gjøre for å berge sitt folk igjennom.

Den som vil ha håp for fremtiden, må nok legge politikken bak seg, trede inn i kirkerommet og finne frem sin Bibel. For Israels fremtid hviler på Guds ord og Guds ord alene.

 

GAVER TIL ORDET OG ISRAEL

Alle som ønsker å gi en gave til Ordet og Israel kan innbetale denne til vår bankkonto: 7874 06 25224.


JOFFI Norge - bankkonto: 1503 27 18318



Joffi Norge er ungdomsarbeidet til bevegelsen Ordet og Israel. Vi er en bevegelse som har det formål å fremme Bibelens syn på Israel og det profetiske ord blandt ungdommer i Norge. Den måten vi ønsker å gjøre det på er blant annet ved å arrangere turer til Israel for ungdom. Vi ønsker også å bygge opp et godt arbeid i Norge, gjennom Joffi-grupper, leirer/konferanser, møter, og Ordet og Israels sommerstevne.

Gave til vårt ungdomsarbeid! Bruk bankkonto 1503.27.18318

Vi trenger din støtte for å kunne gi ungdom i dag bedre kjennskap til Bibelen, Israel og det jødiske folk.

Vil du også ha skattefradrag for din gave til oss? Send oss ditt fødselsnummer (11-siffer). Alle gaver mellom kr 500,- og kr 12.000,- gir rett til skattefradrag.

Ønsker du å bli fast giver? Sender du oss ditt fødselsnummer og beløpet du ønsker å støtte oss med i måneden, kvartalet, halvåret eller lignende og oppretter fast trekk fra din bankkonto i banken/nettbanken din
For å bli fast giver eller registrere ditt fødselsnr. eller andre spørsmål. Bruk kontaktskjema under.


Lytt til jødiske familier som feirer sjabbát sammen i Jerusalem



Det er en opplevelse å se og høre disse jødiske familier som synger og spiser sammen som en innledning til sjabbáten. Spesielt er det gripende å se barnas glede og engasjement.


Ny bok fra Charles Hansen



Boken "Husholdninger, hemmeligheer og høytider" kan nå bestilles fra vårt kontor.


Annonse



Til hjemmeside, klikk på Annonse øverst!


Bli medlem av Ordet og Israel!



Kanskje du allerede er abonnent på vårt blad Ordet og Israel? Hvorfor ikke også bli medlem av bevegelsen, og på denne måten støtte vårt arbeide? Jo flere medlemmer vi blir, jo sterkere opinion kan vi være for Israel og det jødiske folks sak.

Medlemsavgift kr. 350,- pr. år, kr, 200,- for pensjonister og studenter. Medlemsskap pensjonistektepar kr. 300,-, og medlemsskap ektepar kr. 600,-. Medlemsskap for Joffi(ungdom) er gratis.

Kun abonnement på blad kr. 100,- pr. år.

Kontakt vårt kontor ved å klikke på blå overskrift.


Mange lokale grupper i Ordet og Israel



Ordet og Israel har nå 19 lokale grupper i sving rundt i landet. Shalomgruppen i Oslo, Haldengruppen, Mevasseretgruppen i Fredrikstad, Hatikvagruppen i Tysse ved Bergen, Larvikgruppen, Giskegruppen ved Ålesund, Tønsberggruppen, Sandefjordgruppen, Altagruppen, 2 bibelgrupper i Vestfold, Verningengruppen i Vestfold, Israelgruppen i Kristansand, Israelgruppen i Trondheim, Israelgruppen i Bergen, Israelgruppen i Stavanger, Shofargruppen i Mandal samt Ordet og Israelgruppen i Haugaland, samt i Folloregionen i Akershus.



Video med jødisk morgenbønnesang



Denne oppmuntrende og lystige videoen med en religiøs jødisk morgensang, sunget av de jødiske sangerne i Yigdal by Kol Ish – From Daily Jewish Prayer.

Under morgenbønnen i synagogen drømmer disse 5 jødiske gutter om tiden på kibbutzen.

Klikk på blå overskrift og husk å se på videoen med full skjerm!


VIDEO - Davids 3.000 år gamle by er åpnet for turister



Ved å klikke på blå overskrift kan du se en fantastisk DVD fra YouTube fra kong Davids 3000 år gamle Jerosjalayim.


KONTAKT Ordet og Israels kontor



Sekretær Arve Solberg

Kontoradresse: Håvundv. 187, 3714 Skien
E-mail: kontor@ordetogisrael.no
Telefon: +47 913 96 815
Bankkonto: 7874 06 25224

Formann: Gunnstein Nes, tlf. +47 970 74 750

Reisesekretærer: Charles Hansen, tlf. +47 480 07 163
Gordon Tobiassen, tlf. +47 926 48 972

Ansv. redaktør: Dagfinn Nese, tlf. +47 924 03 414

Infokonsulent: Ole Bernhard Sørbøe, tlf. +47 458 71 980
E-mail: obsorboe@ordetogisrael.no


Årsmelding for 2016-2017 MED ÅRSREGNSKAP FOR 2016



Joffi Norge på



Joffi Norge er Ordet og Israels ungdomsarbeide. Her vil JOFFI-styret legge ut aktuelt Israelsstoff.

Klikk på blå overskrift, og du vil komme inn på Joffi Norges Facebookside!


Ønsker du info om Israel til din e-mail?

Ordet og Israel sender ut regelmessig informasjon og nyheter til alle som ønsker dette.

Klikk på overskriften og oppgi navn og e-mailadresse så vil du få nyheter tilsendt fra oss.

Din e-mailadresse forblir skjult ved alle utsendelser av info.


Boken "Jerusalem"



Ordet og Israel sender i disse dagar ut en ny bok om Jerusalems historie skrevet av Kjell Furnes.

Mer om boken, klikk på blå overskrift!


Besøk Ordet og Israel i Danmarks hjemmeside



Kontoret i Danmark

Helt siden Den norske bevegelsen Ordet og Israel startet i 1978, har vi stått i nær kontakt med vår eldre søsterbevegelse i Danmark.



Med Israel for Fred MIFF



Ordet og Israel er organisatorisk medlem av organisasjonen Med Israel for Fred - MIFF. MIFF driver et meget godt informasjonsarbeide om Israel og Midt-Østenkonfllikten.


Ordet og Israel (Norge) på





Hjelp Jødene Hjem er vår samarbeidspartner



Ordet og Israel står bak Hjelp Jødene Hjem. Vi er representert i organisasjonens representantskap.


Felleskomiteen for Israel - FKI



Felleskomitéen for Israel er et nettverk av norske organisasjoner som på ulikt vis arbeider for Israel og det jødiske folk. Ordet org Israel sammen med Israels venner på Stortinget samt flere Israelvennlige organisasjoner står bak komiteen. Styreleder er Conrad Myrland fra Med Israel for Fred.


Ny bok til salgs på vår nettbutikk



Denne boken selger vi nå for nedsatt pris kr. 110,-. Det er en meget god bok, som vi kan anbefale på det beste, og som blant annet tar for seg temaet Israel og endetiden.

Den kan også med fordel brukes i bibelstudiegrupper. Forfatteren er Ordet og Israels fylkessekretær i Trøndelagsfylkene, Kristian Fagerli.

Boken kan bestilles fra vårt kontor, klikk på overskriften!


Besøk Jerusalem Biblical Zoo



Midt i Jerusalem finner du Jerusalems bibelske hage med alle Bibelens dyr. 750.000 israelere og utenlandske turister besøker hagen hvert år.

Klikk på blå overskrift og se videoen!


Sangen El Shaddai - Gud den allmektige



El Shaddai, hebraisk for Gud den allmektige. Kanskje det fineste navn på Israels Gud.

Sangen blir sunget av Amy Grant og er tekstet. Flotte malerier fra Jesu liv følger sangen.