gratis gratis funn
Bli medlem av Ordet og Israel og styrk opinionen for det jødiske folks sak!


har som forutsetning for sitt
arbeide Jesu ord:
Skriften kan ikke settes
ut av kraft Joh 10:35b





Siste blad i PDF-format

40. årgang mars 2017 - nr. 1

40. årgang mars 2017 - nr. 1


Last ned Adobe Acrobate Reader gratis


Siste artikler
GUDS LAND - DET GODE LANDET
Av Charles Hansen
2017.11.14


GUDS LAND - ISRAELS LAND
Av Charles Hansen
2017.09.05


GUDS FOLK - ET FORLØST FOLK
Av Charles Hansen
2017.04.26


GUDS FOLK - ET HELLIG FOLK
Av Charles Hansen
2017.02.13


GUDS FOLK - ET UTVALGT FOLK
Av Charles Hansen
2016.11.08


GUDS ORD - ÅPENBARINGEN I NT
Av Charles Hansen
2016.09.01


Guds ord - Brevene i NT
Av Charles Hansen
2016.05.25


Guds Ord - Apostlenes gjerninger i NT
Av Charles Hansen
2016.05.25


Guds ord - Evangeliene i NT
Av Charles Hansen
2016.05.25


Guds ord - skriftene i GT
Av Charles Hansen
2015.09.01


Guds ord - Profetene i GT
Av Charles Hansen
2015.05.05


Hva ligger bak medienes urettferdige dekning av Israel?
Av
2015.02.23


Guds ord - Loven i GT
Av Charles Hansen
2015.02.10


Guds ords inspirasjon og autoritet
Av Charles Hansen
2014.11.18


Guds rike - fra Herrens dag til Guds dag
Av Charles Hansen
2014.09.03


Guds rike - fra Herrens vredes dag til hans veldes dag
Av Charles Hansen
2014.05.06


Islam på endetidens historiske arena i dyrets skikkelse
Av Gordon Tobiassen
2014.04.07


GUDS RIKE - FRA PINSEDAG TIL FORLØSNINGENS DAG
Av Charles Hansen
2014.02.04


Guds rike - fra Jesu fødsel til hans himmelfart
Av Charles Hansen
2013.11.13


Israel og paktene
Av Thor Evje
2013.11.06


GUDS RIKE - FRA SAMUEL TIL MALAKI
Av Charles Hansen
2013.08.27


Guds rike fra Noah til dommertiden
Av Charles Hansen
2013.04.28


Israels landløfter en viktig nøkkel
Av Gordon Tobiassen
2013.02.24


Guds rike fra evighet til vannflommen
Av Charles Hansen
2013.02.04


Løvhyttefesten
Av Charles Hansen
2012.11.08


Den store forsoningsdagen
Av Charles Hansen
2012.08.30


Basunklangdagen
Av Charles Hansen
2012.05.02


Ukenes høytid
Av Charles Hansen
2012.01.27


Førstegrødens høytid
Av Charles Hansen
2011.11.09


De usyrede brøds høytid
Av Charles Hansen
2011.09.01


Israel og landløftene



Av 2008.02.17

Israels land er svært omstridt – både blant politikere og teologer. De fleste mennesker i dag synes å mene at Israel bør nøye seg med en stripe langs Middelhavet og overlate resten av området til palestineraraberne. Teologene går enda lenger, de kan for sin del ikke se at Bibelen inneholder noe løfte om land til Israel i det hele tatt. For oss som ser på Midt-Østen konflikten med Bibelens øyne, blir det derfor en oppgave å finne ut av hva Bibelen faktisk sier om land til Israel. Og det er det vi skal vie denne bibeltimen til. Men først noen ord om Israels historie.


Citadellet i Jerusalem ved Jaffaporten. Foto: Ole Bernhard Sørbøe

1. Israels historie begynner med at Herren utvelger seg et folk som redskap for sin frelsesplan. Gud utvelger seg nærmere bestemt et menneske – Abraham - som får beskjed om å utvandre fra Ur i Kaldea til det landet som Herren skal vise ham.

Vel fremme i Kanaans land, får Abraham gjentagne forsikringer om at dette landet skal tilhøre ham og hans ætt. Men det var først under ledelse av Josva, at Israel som folk kom til å innta landet. Da er vi på 1200 tallet før Kristus. Men landet var ikke folketomt. Kanaaneerne bodde den gangen i landet, leser vi, og i 1. Mosebok finner vi listet opp ikke mindre enn ti forskjellige folkeslag. Josvas oppdrag var å jage disse menneskene ut. Gud gav dem altså et land som var bebodd av andre folkeslag og som måtte erobres gjennom krigføring. Det har også noe å si oss med hensyn på dagens situasjon.

Men jødene skulle gradvis miste landet. Først ved at assyrerne erobret Nordriket på 700 tallet og senere ved at Sør-riket eller Juda rike falt for Babylonerne på 500-tallet. Israels endelikt som nasjon skjedde i det annet århundre under keiser Hadrian. Fra da av begynte jødenes liv i diasporaen eller utlendighet. Landet ble omdøpt til Palestina.

En liten gruppe jøder ble allikevel tilbake i det som inntil da hadde vært Israel. Og til alle tider har det bodd jøder i Palestina. Rett nok ikke mange. Tallet har variert opp gjennom årene. Lavest var det under korsfarerne på 1100-tallet, da var det nede i et par tusen. Høyest var det på 1500-tallet, da jødene ble utvist fra Spania og Portugal.

Jødenes innvandring i nyere tid fant sted mot slutten av 1800-tallet. Nå begynte jødenes tilbakevending til fedrenes land, slik vi kjenner den fra vår egen tid. Men heller ikke denne gangen kom jødene til noe folketomt land. Det var ikke som i Amerika eller Australia hvor det bare var å sette spaden i jorden. All jorden var eid av arabiske sjeiker og måtte kjøpes.

Det er viktig å notere seg at opp gjennom historien har Palestina aldri vært noe annet enn en koloni eller provins under skiftende stormakter. Ikke noe land har annektert Palestina som sitt. Palestina har heller ikke hatt noen selvstendig status under de forskjellige stormaktene. Landet ble ganske enkelt sett på som en utkant eller bakevje. Araberne som etter hvert kom til å bebo landet, hadde den samme etniske og religiøse tilhørighet som folkeslagene omkring dem. Befolkningen i Palestina kom aldri til å utvikle sin egen nasjonale identitet. På en måte forble landet reservert sine opprinnelige eiere, jødene.

Vel, det får være nok om historikken. For vår del vil vi være krystallklare på at Kanaan er gitt Israel til eiendom og at de skal ha dette landet til evig tid. Hvordan det forholder seg ut fra Bibelen, skal vi se på i det følgende.

2. Utvelgelsen

Med seg på reisen fra Ur i Kaldea får Abraham et tredobbelt løfte. Vi leser om dette i første Mosebok fra kapittel 12. Det skal vi se litt på. Vi leser de tre første versene i kapittel 12.
”Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus, til det landet som jeg vil vise deg!
Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse.
Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes.”

Abraham blir lovet et land som Herren skal vise ham. I det landet skal han bli til et stort folk, og i ham skal alle jordens slekter velsignes. Disse tre hovedløftene utgjør til sammen Israels utvelgelse. Det er hjørnesteinen som all annen profeti i Det gamle testamentet hviler på. Utvelgelsen betyr at dette folket skal være et Guds redskap, og på den måten får Israel en særstilling som intet annet folkeslag har.

Hva innebærer denne særstillingen?

Særstillingen innebærer at Gud må ha en handlingspartner i denne verden for å kunne gjennomføre sin frelsesplan med menneskene. Utgangspunktet for hele frelsesplanen er menneskets fall i synd. Det leser vi om 1. Mosebok kapittel 3. Der får menneskene sitt første løfte, nemlig at kvinnens ætt, det vil si Kristus, skal knuse slangens hode. Den makt som Djevelen vant over menneskeslekten i syndefallet, skal en dag overvinnes. Til dette har Gud utsett sin egen sønn. Derfor kan Jesus si på sin vei til Golgata, at nå skal denne verdens fyrste støtes ut.

På samme måte som syndefallet har funnet sted i denne verden, så må også Guds redningsoperasjon finne sted i denne verden. Men for at dette skal la seg gjennomføre, må han ha en samarbeidspartner. Gud Herren må ha et folk som han kan åpenbare seg for og sende sin Sønn til. Til dette blir Israel utvalgt.

Dette er det viktig å være klar over fordi det viser hvorledes utvelgelsen og dermed også landløftet er knyttet opp til Guds frelsesplan. Hvis det ikke var noe land, så var det heller ikke noe folk. Og uten et folk, heller ikke noen frelsesplan. Men frelsesplanen stopper ikke på Golgata, den går like til Jesus kommer igjen. Den nytestamentlige tiden er tiden for misjon og evangeliets gang, og til slutt skal det også være frelse for Israels folk.

Med andre ord; så lenge Gud arbeider på menneskenes frelse, står Israels utvelgelse står ved lag. Så lenge utvelgelsen står ved lag, står også landløftet ved lag. I det følgende skal vi se litt nærmere på de tre løftene som Abraham fikk og vi begynner med landløftet.

3. Landløftet

Abraham drar inn i Kana’an, og det første stedet han stopper ved er Sikem i Samaria. I dagens Israel er Sikem kjent under det arabiske navnet Nablus og er en av de åtte selvstyreområdene som palestinerne har på Vestbredden. Det Nye testamentet beretter om at det var i denne byen Jesus samtalte med den samaritanske kvinne. Men altså, det er på dette stedet Herren åpenbarer seg for Abraham med ordene: ”Din ætt vil jeg gi dette landet.” Og Abraham bygde der et alter for Herren, står det.

Etter at Lot, Abrahams brorsønn, og Abraham hadde skilt lag, åpenbarer Herren seg på ny for Abraham. Det skjer på høydedragene nær Betel – like utenfor dagens Ramallah. Ramallah er palestinernes administrative hovedsete og her ligger også Jasser Arafat begravd. Herren åpenbarer seg med ordene:
”For hele det landet som du ser, til deg vil jeg gi det, og til din ætt for alle tider.” (1. Mos.13.15).

Abraham bosetter seg i Hebron hvor han bygde et alter for Herren. Der kjøpte han et gravsted for seg og sin kone, og der ble alle patriarkene begravet. Hebron ble senere residens for Kong David i hans første regjeringstid. I dag er stedet kjent for sin jødiske bosetning Kirjat Arba. Hebron ligger på Vestbredden eller i Judea om du vil, og er i likhet med Nablus og Ramallah et palestinsk selvstyreområde.

Jeg nevner dette fordi det er litt artig å se hvorledes dagens politiske virkelighet frontkolliderer med Bibelens løfter. Det er jo også forklaringen på hvorfor mange kristne får kalde føtter når vi snakker om land til Israel. Det skal litt til å holde fast på de bibelske profetier, når den politiske virkelighet er en helt annen.

Nå fikk ikke Abraham noe annet land i sin levetid enn det han kunne kjøpe som gravsted for seg og sine. Han kommer rimeligvis i tvil om landløftet og spør Herren hvordan han kan vite at han skal få landet til eiendom. Da er det Herren inngår en pakt med Abraham skildret i 1. Mosebok kap.15. Herren sier: ”Din ætt har jeg gitt dette landet, fra Egypts elv, like til den store elv, floden Frat.” Egyptens elv er trolig den som kalles Egyptens bekk omtrent midt i Sinaiørkenen og floden Frat er Eufrat.

Israels grenser er en del av landløftet. Disse grensene er beskrevet flere steder i Mosebøkene - med noe varierende innhold. I 4. Mosebok kapittel 34 finner vi en meget utførlig beskrivelse. Grovt sett kan vi at grensene går fra Eilat i syd til Hermonfjellene i nord, og fra Middelhavet i vest til Eufrat og Tigris i øst.

Det området som trekkes opp her, ble først realisert under kong David. Men store deler av dette område var lydriker. De hørte med andre ord ikke til Israels kjerneområder. Trolig var de folkeslag kong David og senere kong Salomo hersket over, langt mer tallrike enn Israelerne selv.

Vi kan også minne om at da Israel under Josva inntok Kana’an, ble to og halv stamme igjen på østsiden av Jordanelven. Jødene har da alltid betraktet Jordan som en del av det historiske Israel. I forbindelse med fredsoppgjøret etter første verdenskrig, gjorde de krav på Jordan. Jordan har da også alltid vært å forstå som en del av Palestina.

4. Abraham skal bli til et stort folk

Foruten landløftet får Abraham også det såkalte ætteløftet - han skal bli til et stort folk. Abrahams ætt skal bli som støvet på jorden og ikke noe menneske skal bli i stand til å telle den (1. Mos.13.16). Hans ætt skal bli overmåte tallrik og han skal bli far til en mengde folk (1. Mos.17.2,4). Slik står det skrevet. Vi forstår at det ikke bare er Israels folk som Herren har i tankene, men alle de mennesker som ved deres hjelp kommer til tro på Jesus Messias. Abraham skulle bli far til alle troende.

5. Velsignelsen

Velsignelsen er det tredje løftet som Abraham får. Dette løftet er trefoldig: For det første skal Gud velsigne Abraham personlig. For det annet skal Gud velsigne alle dem som velsigner Abraham. Og for det tredje skal alle jordens slekter velsignes i Abraham. ( 1. Mos.12.3).

Dette siste løftet peker hen på Kristus. Utvelgelsens formål er at dette folket skal frembringe Frelseren, Guds egen sønn. Den som Gud måtte ofre for at frelsesverket skulle bli fullført. I ham skal alle jordens folk velsignes.
Velsignelsen innebærer at Herren påtar seg å bevare sitt folk. Han legger sitt navn på Israel som det heter (4. Mos.6.27). Det vil si at han identifiserer seg med dette folket på en slik måte, at det ikke kan utslettes. Like lite som Herrens navn kan utslettes, like lite kan Israel utslettes. Herren har påtatt seg å bevare Israel for all fremtid. Han har altså påtatt seg å bevare det, ikke bare i Gammeltestamentlig tid, men også i Nytestamentlig tid. At Israel som folk eksisterer fremdeles, er historiens egen bekreftelse på at dette løftet står ved lag.

Om noen forsøker å utslette Israel, så kommer dette bare til å ramme dem selv. Det er den andre siden ved dette løftet - nemlig forbannelsen, det vil si Guds straff. De som prøver å ramme dette folket, vil selv bli skadelidende. Den som forbanner Israel, vil selv bli forbannet. Ingen kan håne Israel uten selv å bli gjenstand for Guds vrede.

Disse tre løftene til Abraham utgjør til sammen utvelgelsen av Israel. De utgjør et integrert hele og kan ikke skilles fra hverandre. Folket, landet og velsignelsen hører sammen. Det er en pakke så å si.

Det følger av dette, at det ikke går an å si som det faktisk blir sagt i dag – også av dem som mener seg å være Israels venner – at Guds utvelgelse av Israel står ved lag, men landløftet står ikke ved lag. Det blir meningsløs tale. For står landløftet ikke ved lag, står selvsagt heller ikke utvelgelsen ved lag.

For det annet noterer vi oss er at utvelgelsen herunder landløftet, er et evig løfte. Guds ord sier i klartekst at landet er gitt Abraham til ”alle tider”. Kana’ans land er gitt Abraham ”til en evig eiendom” (1. Mos.17.8). Verken utvelgelsen eller landløftet har noen begrensning i tid. Det er to sider ved samme sak. Det er altså ikke slik at landløftet opphører ved Nytestamentlig tid.

For det tredje gjentar vi at landløftet inngår i en løfterekke som har til formål å realisere Guds frelsesplan med alle mennesker. Jødene må, som Guds utvalgte folk, ha et land fordi det av frelseshistoriske grunner er nødvendig. Og Guds frelseshistorie stopper ikke ved Det gamle testamentet.

6. Løftene til Abraham er en nådepakt

Løftene til Abraham har enda en side, som vi ikke har nevnt. Pakten som Herren inngår med Abraham er en nådepakt. Herren nevner ikke på noe som Abraham skal gjøre som motytelse for de løftene han har fått. Det kreves ikke noe til gjengjeld. Det er ikke noe Abraham må forplikte seg på for at Gud skal innfri sine løfter. Det er med andre ord ikke en tosidig pakt der begge parter avgir gjensidige løfter. Gud har ikke forpliktet andre enn seg selv. Dette er det meget viktig å få tak i. For underforstått betyr dette at hva Abraham gjør eller ikke gjør, så rokker ikke dette ved Guds løfter.

Vi har flere nådepakter i Det gamle testamentet. I syndefallsberetningen finner vi løftet om at kvinnens ætt – Kristus - skal knuse slangens hode. Gud forplikter seg på å frelse mennesket fra syndens makt. Her spørres det heller ikke om menneskets medvirkning. Et annet eksempel er Noah-pakten (1. Mos.9.9f.). Gud forplikter seg på aldri mer å ødelegge jorden med en vannflom. Paktstegnet blir regnbuen. Dette er også en ensidig forpliktelse. Løftene til Abraham står i denne sammenheng. Det er frelseslinjen i Guds åpenbaring. Her finner vi også alle Messiasløftene.

I Det nye testamentet føres denne linjen videre ved troen på Jesus Kristus. Ved tro er vi frelst, ikke ved gjerninger. Det er nåden alene som gjelder. Gud krever ikke annet av oss enn at vi tar imot. Det kreves ikke at vi skal gjøre eller være noe for å ta imot hans frelse.

Betydningen av at Israel utvelgelse hviler på Guds nåde alene, slår inn for fullt etter at jødene hadde forkastet sin Messias. Da var det nærliggende for mange å tenke at når jødene hadde forkastet sin Messias, så har Gud også forkastet sitt folk. Med andre ord, jødene kunne ikke lenger være Guds utvalgte folk. Denne tanken slo hurtig rot blant de første hedningekristne. Allerede ved inngangen til det annet århundre under Justin Martyr, ble jødene avskrevet som et Guds redskap. De hadde for all fremtid tapt sine bibelske rettigheter – herunder selvsagt også landet.

7. Det er som om Paulus aner at denne utviklingen vil komme. Han tar opp problemstillingen i hele sin bredde i Romerbrevet kapittel 9 – 11. Han begynner kapittel 11 med å stille spørsmålet: ”Har da Gud forkastet sitt folk?” Svaret er kontant: ”Langt derifra!” Han stiller spørsmålet utelukkende for å avvise det.

”Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente”, sier Paulus. Meningen er at Gud har vedkjent seg dette folket fra begynnelsen av og da kan han umulig forkaste det. At Israel nå har vist seg som ”et ulydig og gjenstridig folk.” (Rom.10.21), spiller ingen rolle med hensyn på Israels utvelgelse. For sier han: ”Herren angrer ikke på sine nådegaver og sitt kall” (Rom.11.29).

Det interessante i Paulus sin argumentasjon er at han viser til de paktene og løftene som dette folket har fått. Hvilke løfter og pakter? Jo, Abrahamspakten. Ettersom løftene til Abraham ligger fast, er Israel fremdeles å forstå som Abrahams barn. Paulus ønsker å få frem at de frelsesgoder som dette folket har fått, går Herren ikke tilbake på. Frelsesgodene hviler på Guds nåde alene. De kan ikke gjøres ugyldig selv om Israel gjør opprør mot Gud.

Her ser vi altså betydningen av at løftene til Abraham er en nådepakt. Israels ulydighet kan ikke sette denne pakten ut av kraft. Og er pakten ikke satt ut av kraft, så er heller ikke landløftet satt ut av kraft. Her har vi altså en sterk indirekte bekreftelse på at landløftet står ved makt også i nytestamentlig tid.

Men dette har teologene meget vanskelig for å svelge. I alle de år har det vært et hovedargument blant fagteologer, at løftene i Det gamle testamentet må bekreftes av Det nye for å stå ved lag. Og fagteologene sier seg ikke fornøyde med en indirekte bekreftelse – dem har vi for øvrig flere av i Det nye testamentet. Teologene og med det kirken, holder krampaktig fast på at Det nye testamentet ikke kjenner til noe landløfte.

For oss som er lekfolk, er det en underlig tanke at et løfte i Det gamle testamentet skulle trenge en bekreftelse i Det nye for å stå ved lag. Forklaringen på dette finner vi i den bibelkritiske forskning. Den har ført med seg et nytt grunnsyn på Bibelen som Guds ord. Det skjer ved at man ser på Det gamle og Nye testamentet som to atskilte skriftsamlinger, der Det nye testamentet har forrang fremfor Det gamle. Med Det nye testamentet er vi kommet opp på et nytt og høyere åpenbaringstrinn som stiller Det gamle i skyggen. Det gamle testamentet er kommet inn i skyggenes dal, og kan ikke uten videre leses etter sin ordlyd, men må omtolkes og gies et annet innhold. Profetiene er med andre ord ikke lenger å forstå etter sin bokstavelige ordlyd. Dermed kan man radere ut blant annet landløftet, så lenge dette ikke bekreftes i Det nye testamentet.

Dette er en meget alvorlig situasjon og det viser at landløftet ikke er noe uskyldig teologisk tema. Det spørres nå rett og slett om hvorledes Bibelen skal forståes. For vår del vil vi holde fast på at den hele Skrift er innblåst av Gud og at Det gamle testamentet er like mye Guds ord som Det nye.

Et annet forhold som også bidrar til å redusere betydningen av profetiene om Israel, er den såkalte erstatningsteologi. Tanken er at etter at jødene hadde forkastet sin Messias, valgte Herren seg ut et nytt gudsfolk – de kristne. Alle løftene til Israel ble overført på den kristne kirke. Landløftet til Israel ble erstattet med Guds rike. Guds rike var kirken her på jord og himmelen i evigheten. Landet var blitt åndeliggjort. Det var kirken som nå var utvalgt til å føre Guds løfter videre, og det var kirken som nå var bærere av Guds velsignelse.

Det er selvsagt riktig at Bibelens løfter har en åndelig side. Således er det riktig å si at den åndelige siden ved løftene til Abraham oppfylles i Kristus og føres videre av den kristne kirke. Vi er alle Abrahams barn og kirken blir på sin høyst ufullkomne måte en gjenspeiling av Gud rike på jorden. Sant! Men løftene har også en konkret historisk side som det ikke er mulig å løpe fra. I vår sammenheng handler det om et løfte om land som Israel har fått, og selv om det også har en åndelig side, så kan ikke det fortrenge den historiske siden. Men det er faktisk det som skjer når man tenker erstatningsteologi.

8. Mellom velsignelsen og forbannelsen

Vi skal skifte fokus. Vi skal nå se på landløftets plassering i åpenbaringsteologien. Vi vet at Gud åpenbarer seg på to måter: gjennom Lov og Evangelium. Loven inneholder de krav Gud stiller til oss og evangeliet den nåde han gir ved troen.

Loven gjenspeiler Guds hellighet, og der krever han at vi skal være like hellige som ham selv. ”Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud er hellig” står det i 3. Mosebok 19 kapittel. Dette gjentar Jesus i Bergprekenen når han sier at vi skal være fullkomne likesom vår himmelske Far er fullkommen.

For Israel – så vel som for alle oss andre – betyr dette at han krever at vi skal leve rett etter hans vilje. Dersom vi ikke gjør det, følger Guds straff. Det er lovens tale.

I femte Mosebok 28 kapittel holder Herren frem velsignelsen og forbannelsen for Israels folk. Mesteparten av kapitlet er viet Guds dom. En uendelighet av straffedommer skal ramme Israel om de ikke hører på Guds røst og ikke akter på alle hans bud og lover. Og kjernen i Guds straffedom er tap av landet.
”Dere skal rykkes opp av det land du kommer inn i og skal ta i eie.
Herren skal sprede deg blant alle folkene fra jordens ene ende til den andre.”

Allerede før Israel har tatt landet i eie, sier Moses at Israel kommer til å miste det. Denne advarselen om tap av landet, gjentaes av profetene gjennom hele Det gamle testamentet. Hos Jeremias kan vi for eksempel å lese dette:

”Hvorfor er landet gått til grunne? Hvorfor er det oppbrent som ørkenen, så det ikke er noen som ferdes?
Herren sa: Fordi de forlot min lov som jeg la frem for dem, og ikke hørte på min røst og ikke fulgte den. ….” (Jer.9.12-13)

Eiendomsretten til landet er betinget av et rett Gudsforhold. Dersom de begynner å dyrke andre guder, vil Herren jage dem ut av landet og spre dem blant andre folkeslag. Det er lovens tale.

9. Antagelse og tilbakevending

Men parallelt med Guds domskrefter går løftene om antagelse. Jeremias uttrykker det slik:
”Og likesom jeg har våket over dem for å rykke dem opp og for å rive og bryte ned og ødelegge og plage dem, slik vil jeg også våke over dem for å bygge og plante, sier Herren.” (Jer. 31.28)

Guds handlemønster med Israel, som med alle oss andre, er dom og nåde, forkastelse og antagelse.

Men det er ikke dommen Herren har for øyet, men frelsen. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, og dette er hans egentlige vilje.

Moses skriver om Israel:
”Selv om dere er drevet bort til himmelens ende, så skal Herren din Gud samle deg og hente deg der.
Og Herren din Gud skal føre deg til det land dine fedre eide, og du skal ta det i eie. ” (5. Mos. 30.3-5)

Jødene skal – til tross for sin ulydighet – en dag få landet tilbake. For på samme måte som dommen over Israel og tapet av landet står utførlig profetert, så står også velsignelsen og tilbakevendingen til fedrenes land, massivt profetert. Jeremias sier for eksempel:
”Jeg vil selv samle resten av mine får fra alle de land jeg har drevet dem bort til, og jeg vil føre dem tilbake til deres egne beitemarker. …
Og de skal bo i sitt land.” (Jer. 23.3 og 8).

Antagelse og tilbakevending er evangeliesiden i Det gamle testamentet. Herren vil en dag forbarme seg over sitt folk.

10. Troen

Nå vet vi at evangeliesiden er knyttet opp til tro. Det er ved troen vi får del i Guds nåde, og her kommer vi til enda et nytt moment. Landløftet er knyttet opp til troen. Et eksempel på denne sammenheng finner vi hos Esekiel kapitlene 36-37. Profeten slår fast at Israel har gjort landet urent ved sin ferd og sine gjerninger, og at Herren i sin harme spredte dem blant folkene omkring i landene (Esek.36.17-19). Men etter Herrens vrede kommer en nådetid:
”Jeg vil hente dere fra folkene og samle dere fra alle landene, og jeg vil la dere komme til deres eget land.
Og jeg vil stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene. …
Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. …
Min Ånd vil jeg gi inne i dere,…
Dere skal bo i det landet jeg gav deres fedre.” (Esek. 36.24-28)

Løftet om tilbakevending til eget land blir her knyttet sammen med et annet løfte – løfte om en åndelig fornyelse. Herren skal ikke bare gi landet tilbake men også fornye deres gudsforhold. Ved å peke på Den hellige ånds gjerning tilkjennegies samtidig at vi befinner oss i Nytestamentlig tid

Det samme taler kapittel 37 hos Esekiel om:
”Og jeg vil gi min Ånd i dere, og dere skal bli levende. Og jeg vil bosette dere i deres land. …
Se, jeg henter Israels barn fra de folk som de drog bort til,… og fører dem til deres eget land.”
Og sier profeten: ”Min tjener David skal være konge over dem.” Dette er et Messias-profeti, og det innebærer at så vel tilbakevending til landet som omvendelsen skal finne sted i nytestamentlig tid.

Altså: Guds dobbelte handlemåte innebærer på den ene side straff over synden, men på den annen side har vi et løfte om at Guds vrede en dag vil ta slutt.

11. Et sorteringsproblem?

Guds dobbelte handlemåte kan tilsynelatende være et problem. For Israel mister sitt land fordi de har vendt Gud ryggen og ikke vil tro. Er det ikke da en forutsetning at de igjen må komme til tro for å få landet tilbake?

At det må forholde seg slik, har vært tatt som en selvfølge i det norske teologiske miljøet i mange år. Israels nasjonale gjenfødelse forutsatte at jødene omvendte seg til Kristus, sa man. Omvendelse først, land deretter. Og dette sa de teologer som var mest positive til Israel. De andre teologene og det var det store flertallet, mente at det ikke kunne komme på tale med noen land til Israel i nytestamentlig tid, uansett omvendelse. Det synspunktet var i overensstemmelse med erstatningsteologien.

Da staten var et faktum i 1948, hadde tingene – ifølge de førstnevnte teologer - skjedd i gal rekkefølge. En av Menighetsfakultetets ledende skikkelser på gammeltestamentlig teologi sa det slik:
”Gud har aldri lovet et vantro Israel politisk befrielse og tilbakevending til landet. Israels folk utenfor Kristus kan ikke påberope seg noe gammeltestamentlig løfte som legitimasjon for verdslig-politisk krav i Israel.”

Med andre ord: uten tro, intet land.

Det som skjer her, er at teologene kjører frem loven som bærebjelken i sitt resonnement. Og tenker man lovisk, så er jo logikken ugjendrivelig: tro først og land deretter. Men tenker vi evangelisk og tar utgangspunkt i Guds nåde, blir utsikten en helt annen.
”For ikke til evig tid går jeg i rette, og ikke for alle tider er jeg vred.”
”Et lite øyeblikk forlot jeg deg, men med stor barmhjertighet vil jeg samle deg.”

Det er evangeliets og nådens røst vi hører her hos Jesaja. (Jes.54.7 og 57.16)

I kapittel 36 hos Esekiel står det at Israel har vanhelliget Herrens navn blant de folk han har drevet dem bort til. Men for at folkene skal forstå at Herren er Herre, skal han hente Israels barn fra de landene han har drevet dem bort til:
”Ikke for deres skyld, Israels hus, gjør jeg det, men for mitt hellige navns skyld, det som dere har vanhelliget blant de folk dere er kommet til.”

Ikke for deres skyld, men for mitt navns skyld. Israel selv har ikke noe å rose seg av. Gud har fattet et råd hos seg selv og handler med Israel ut fra sin nådehusholdning.

Jødenes tilbakevending til fedrenes land har sin forklaring i Herrens godhet. Herren handler ut fra sin frie viljes råd. Han skaper noe nytt og det skjer på det historiske plan. I år har Israel vært en selvstendig nasjon i 60 år og ingen fiender har klart å utslette det til tross for iherdige forsøk. ”For han talte, og det skjedde. Han bød, og det stod der.” (Sal 33:9)

Dersom vi kunne forestille oss at jødene hadde kommet til tro på Messias før de hadde fått landet tilbake, da ville troen ha vært en kvalifikasjon som de kunne vise til. De ville så å si ha fortjent landet. De ville ikke ha fått landet ut fra Guds nåde. Men dagens jøder har lite å vise til av levende Gudstro. Poenget er nettopp at Gud handler med dem som ikke har fortjent det. Det sier oss hvor suverent Herren handler og hvor dyp hans nåde er.

Så må vi gi teologene rett på ett punkt. Gud kan i lengden ikke velsigne et folk som står ham imot. Gud kan ikke frelse et menneske eller folk som insisterer på å leve med ryggen til ham. Til syvende og sist er frelsen avhengig av et rett Gudsforhold.

I de tekstene vi har gått igjennom ser vi at frelse og utfrielse ligger på to plan: Det er utfrielse fra alle de folkeslag Herren har spredt dem iblant, og det er utfrielse fra det åndelige fangeskap. Esekiels beretning i kapittel 37 om de tørre ben som det ikke var ånde i, er til saken her. Først samler han sitt folk, så gir han dem en ny ånd og et nytt liv. Derfor; når Herren i dag samler jødene i sitt gamle land, så er det et forvarsel om at han også vil gi dem del i frelsen.

Mye taler for at jødene nettopp må være tilbake til sitt eget land for der å kunne gjennomtenke sitt Gudsforhold. De må på en måte konfronteres med sin egen fortid og sine egne røtter. Dessuten vet vi, at når Bibelen taler om jødenes omvendelse, så er det som folk de omvender seg. Det går tydelig frem av flere tekster, at når det skjer, skal de være samlet i sitt eget land.

12. Til slutt

En skulle jo ha trodd at når jødene ble samlet til en nasjon i sitt eget land, så vakte dette jubel i kirken og blant kristenfolket. For her går Guds egne løfter i oppfyllelse rett for øyene på oss alle. Etter 2000 år i diasporaen er det vår generasjon som får oppleve at jødene kommer tilbake til fedrenes land. Det er stort! En av våre bibeltro teologer sier at dette er å sammenlikne med de største undere Gud har gjort i dette folkets historie. (Aksel Valen Sendstad).

Desto mer forstemmende er det at denne hendelsen ikke er blitt forstått eller akseptert i store deler av vårt kristenfolk. Tvert om, i stedet for glede over at Gud tar seg av sitt folk og står ved sine løfter, har vi fått bitterhet og motvilje. Og slik har det vært fra første stund. Da staten Israel ble opprettet i 1948 var angrepene i avisen Vårt Land så aggressive, at selv profane Oslo-aviser antydet at dette var jødehat. Og mens Israel har kjempet for livet for å overleve, har norske kirke- og organisasjonsledere nærmest valfartet til Israels motstandere for å gi dem sin støtte.

Dette er utrolig skuffende, for å si det mildt. Men det er samtidig en dom over oss som kristenfolk. Vi burde komme i hu at den som forbanner Israel kommer selv under Guds forbannelse.

Vi skal oppsummere:

- Utvelgelsen av Israel er uløselig knyttet til Guds frelsesplan. Herren utvelger Israel som sin tjener for å fullbyrde alle menneskers frelse.

- Utvelgelsen skjer ved at Abraham får tre løfter hvorav løftet om land er det ene. De tre løftene utgjør til sammen Israels utvelgelse og kan ikke skilles fra hverandre.

- Løftene til Abraham er en nådepakt. Herren krever ikke noe til gjengjeld. Løftene kan ikke rokkes ved Israels ulydighet, for Herren har ikke forpliktet andre enn seg selv.

- Paulus bekrefter at Israels utvelgelse ligger fast også etter at folket har forkastet Jesus.

- Herren handler med Israel etter lov og evangelium. Herren åpenbarer sin hellighet gjennom loven, men frelser gjennom sin nåde.

- Etter sin viljes frie råd har han på nytt samlet Israel i fedrenes land. Det er evangeliesiden både i Det gamle og Nye testamentet.

- Herren vil fornye sitt folk både på det materielt historiske plan og på det åndelige plan. De to tingene hører sammen. Derfor; når Israel nå har fått sitt land tilbake, har vi grunn til å vente Israels omvendelse.

Vi avviser alle tanker om at Det gamle testamentet kan leses på en annen måte enn Det nye. Hele Bibelen er Guds ord og den skal leses og forståes etter sin ordlyd. Den ene bok er ikke ringere enn den andre.

 

GAVER TIL ORDET OG ISRAEL

Alle som ønsker å gi en gave til Ordet og Israel kan innbetale denne til vår bankkonto: 7874 06 25224.


JOFFI Norge - bankkonto: 1503 27 18318



Joffi Norge er ungdomsarbeidet til bevegelsen Ordet og Israel. Vi er en bevegelse som har det formål å fremme Bibelens syn på Israel og det profetiske ord blandt ungdommer i Norge. Den måten vi ønsker å gjøre det på er blant annet ved å arrangere turer til Israel for ungdom. Vi ønsker også å bygge opp et godt arbeid i Norge, gjennom Joffi-grupper, leirer/konferanser, møter, og Ordet og Israels sommerstevne.

Gave til vårt ungdomsarbeid! Bruk bankkonto 1503.27.18318

Vi trenger din støtte for å kunne gi ungdom i dag bedre kjennskap til Bibelen, Israel og det jødiske folk.

Vil du også ha skattefradrag for din gave til oss? Send oss ditt fødselsnummer (11-siffer). Alle gaver mellom kr 500,- og kr 12.000,- gir rett til skattefradrag.

Ønsker du å bli fast giver? Sender du oss ditt fødselsnummer og beløpet du ønsker å støtte oss med i måneden, kvartalet, halvåret eller lignende og oppretter fast trekk fra din bankkonto i banken/nettbanken din
For å bli fast giver eller registrere ditt fødselsnr. eller andre spørsmål. Bruk kontaktskjema under.


Lytt til jødiske familier som feirer sjabbát sammen i Jerusalem



Det er en opplevelse å se og høre disse jødiske familier som synger og spiser sammen som en innledning til sjabbáten. Spesielt er det gripende å se barnas glede og engasjement.


Ny bok fra Charles Hansen



Boken "Husholdninger, hemmeligheer og høytider" kan nå bestilles fra vårt kontor.


Annonse



Til hjemmeside, klikk på Annonse øverst!


Bli medlem av Ordet og Israel!



Kanskje du allerede er abonnent på vårt blad Ordet og Israel? Hvorfor ikke også bli medlem av bevegelsen, og på denne måten støtte vårt arbeide? Jo flere medlemmer vi blir, jo sterkere opinion kan vi være for Israel og det jødiske folks sak.

Medlemsavgift kr. 350,- pr. år, kr, 200,- for pensjonister og studenter. Medlemsskap pensjonistektepar kr. 300,-, og medlemsskap ektepar kr. 600,-. Medlemsskap for Joffi(ungdom) er gratis.

Kun abonnement på blad kr. 100,- pr. år.

Kontakt vårt kontor ved å klikke på blå overskrift.


Mange lokale grupper i Ordet og Israel



Ordet og Israel har nå 19 lokale grupper i sving rundt i landet. Shalomgruppen i Oslo, Haldengruppen, Mevasseretgruppen i Fredrikstad, Hatikvagruppen i Tysse ved Bergen, Larvikgruppen, Giskegruppen ved Ålesund, Tønsberggruppen, Sandefjordgruppen, Altagruppen, 2 bibelgrupper i Vestfold, Verningengruppen i Vestfold, Israelgruppen i Kristansand, Israelgruppen i Trondheim, Israelgruppen i Bergen, Israelgruppen i Stavanger, Shofargruppen i Mandal samt Ordet og Israelgruppen i Haugaland, samt i Folloregionen i Akershus.



Video med jødisk morgenbønnesang



Denne oppmuntrende og lystige videoen med en religiøs jødisk morgensang, sunget av de jødiske sangerne i Yigdal by Kol Ish – From Daily Jewish Prayer.

Under morgenbønnen i synagogen drømmer disse 5 jødiske gutter om tiden på kibbutzen.

Klikk på blå overskrift og husk å se på videoen med full skjerm!


VIDEO - Davids 3.000 år gamle by er åpnet for turister



Ved å klikke på blå overskrift kan du se en fantastisk DVD fra YouTube fra kong Davids 3000 år gamle Jerosjalayim.


KONTAKT Ordet og Israels kontor



Sekretær Arve Solberg

Kontoradresse: Håvundv. 187, 3714 Skien
E-mail: kontor@ordetogisrael.no
Telefon: +47 913 96 815
Bankkonto: 7874 06 25224

Formann: Gunnstein Nes, tlf. +47 970 74 750

Reisesekretærer: Charles Hansen, tlf. +47 480 07 163
Gordon Tobiassen, tlf. +47 926 48 972

Ansv. redaktør: Dagfinn Nese, tlf. +47 924 03 414

Infokonsulent: Ole Bernhard Sørbøe, tlf. +47 458 71 980
E-mail: obsorboe@ordetogisrael.no


Årsmelding for 2016-2017 MED ÅRSREGNSKAP FOR 2016



Joffi Norge på



Joffi Norge er Ordet og Israels ungdomsarbeide. Her vil JOFFI-styret legge ut aktuelt Israelsstoff.

Klikk på blå overskrift, og du vil komme inn på Joffi Norges Facebookside!


Ønsker du info om Israel til din e-mail?

Ordet og Israel sender ut regelmessig informasjon og nyheter til alle som ønsker dette.

Klikk på overskriften og oppgi navn og e-mailadresse så vil du få nyheter tilsendt fra oss.

Din e-mailadresse forblir skjult ved alle utsendelser av info.


Boken "Jerusalem"



Ordet og Israel sender i disse dagar ut en ny bok om Jerusalems historie skrevet av Kjell Furnes.

Mer om boken, klikk på blå overskrift!


Besøk Ordet og Israel i Danmarks hjemmeside



Kontoret i Danmark

Helt siden Den norske bevegelsen Ordet og Israel startet i 1978, har vi stått i nær kontakt med vår eldre søsterbevegelse i Danmark.



Med Israel for Fred MIFF



Ordet og Israel er organisatorisk medlem av organisasjonen Med Israel for Fred - MIFF. MIFF driver et meget godt informasjonsarbeide om Israel og Midt-Østenkonfllikten.


Ordet og Israel (Norge) på





Hjelp Jødene Hjem er vår samarbeidspartner



Ordet og Israel står bak Hjelp Jødene Hjem. Vi er representert i organisasjonens representantskap.


Felleskomiteen for Israel - FKI



Felleskomitéen for Israel er et nettverk av norske organisasjoner som på ulikt vis arbeider for Israel og det jødiske folk. Ordet org Israel sammen med Israels venner på Stortinget samt flere Israelvennlige organisasjoner står bak komiteen. Styreleder er Conrad Myrland fra Med Israel for Fred.


Ny bok til salgs på vår nettbutikk



Denne boken selger vi nå for nedsatt pris kr. 110,-. Det er en meget god bok, som vi kan anbefale på det beste, og som blant annet tar for seg temaet Israel og endetiden.

Den kan også med fordel brukes i bibelstudiegrupper. Forfatteren er Ordet og Israels fylkessekretær i Trøndelagsfylkene, Kristian Fagerli.

Boken kan bestilles fra vårt kontor, klikk på overskriften!


Besøk Jerusalem Biblical Zoo



Midt i Jerusalem finner du Jerusalems bibelske hage med alle Bibelens dyr. 750.000 israelere og utenlandske turister besøker hagen hvert år.

Klikk på blå overskrift og se videoen!


Sangen El Shaddai - Gud den allmektige



El Shaddai, hebraisk for Gud den allmektige. Kanskje det fineste navn på Israels Gud.

Sangen blir sunget av Amy Grant og er tekstet. Flotte malerier fra Jesu liv følger sangen.