Gud er den som eier himmel og jord. 1.Mos. 14:19.22. Bakgrunnen for det er at Gud er himmelens og jordens skaper. 1.Mos. 1:1. Om dette skaperverket sier salmisten: «Himmelen er Herrens himmel, men jorden har han gitt til menneskenes barn». Salm. 115:16. Men jorden er betrodd menneskeheten etter en spesiell fordelingsnøkkel: «Da Den Høyeste ga folkene arv, da han skilte menneskenes barn, satte han folkenes grenser etter tallet på Israels sønner», sier Moses i sin avskjedssang. 5.Mos. 32:8. Når Moses nevner tallet på Israels sønner, tenker han på de 70 israelitter som i sin tid kom til Egypt. 1.Mos. 46:27. Tallet 70 er i Skriften knyttet til folkeslagene, for ifølge 1.Mos. 10:1-32 var det nettopp 70 folkeslag som nedstammet fra Noahs sønner Sem, Kam og Jafet.
Når Herren i sin tid fordelte jorden mellom folkeslagene, ville han også ha sin del. Om dette sier Moses: «Herrens del er hans folk, Jakob er hans arvedel». 5.Mos. 32:9. Herrens del lå altså midt på jorden, på jordens navle. Esek. 38:12. Om dette landet sier Herren: «Meg hører landet til». 3.Mos. 25:23. Av den grunn kalte kong Saul dette landet for «Herrens eget land». 1.Sam. 26:19.
Om dette landet var det Gud sa til Abraham: «Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet som jeg vil vise deg»! 1.Mos. 12:1. Etter Guds veiledning kom Abraham og hans reisefølge til Kana’ans land. 1.Mos. 12:5. Da var Abraham blitt 75 år. Der ga Gud ham dette løftet: «Din ætt vil jeg gi dette landet». 1.Mos. 12:7. Dette landløftet ble gjentatt til sønnen Isak: «Dra ikke ned til Egypt, men bli boende i det landet jeg sier deg. Opphold deg som fremmed her i landet. Jeg vil være med deg og velsigne deg. For til deg og din ætt vil jeg gi alle disse landene». 1.Mos. 26:2-3. Også sønnesønnen Jakob fikk landløftet av Gud i en drøm: «Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud. Det landet hvor du nå ligger, vil jeg gi deg og din ætt». 1.Mos. 28:13.
Et slikt konkret landløfte fikk ikke Abrahams sønn Ismael. Om ham sa Gud til hans mor Hagar: «Han skal bo rett for øynene på alle sine brødre». 1.Mos. 16:12. Dette er ikke uttrykk for forskjellsbehandling fra Guds side. Herren har også omsorg for Ismaels etterkommere. 1.Mos. 17:20. Men Israel er Guds spesielle redskap i frelseshistorien for å bringe velsignelse til alle folkeslag. 1.Mos. 17:21. 21:12. Derfor har Gud gitt Israels folk Israels land. Salm. 135:12. Folket har fått landet som en gave fra Gud. Det sies tydelig i 5.Mos. 9:5-6: «Ikke for din rettferdighets skyld eller for ditt oppriktige hjertes skyld kommer du inn i deres land og tar det i eie. Men det er for deres ugudelighets skyld Herren din Gud driver disse hedningene ut for deg, og for å holde det løftet Herren med ed har gitt dine fedre Abraham, Isak og Jakob. Så skal du vite at det ikke er for din rettferdighets skyld Herren din Gud gir deg dette gode landet til eie».
Guds nåde var det at Guds land ble Israels land. Nettopp der ville Gud åpenbare sin nåde til frelse for alle mennesker. Tit. 2:11. Til Israels land ble Guds Sønn sendt i tidens fylde. «Han kom til sitt eget», heter det i Joh. 1:11. Herrens land ble dermed også Immanuels land. Jes. 14:2. 8:8. Det var i dette landet Jesus hadde sitt virke. For hedningene i Kornelius’ hus kunne Peter si: «Vi er vitner om alt det han gjorde både i jødenes land og i Jerusalem». Apg. 10:39. Dermed gikk profetordet i Jes. 9:1 i oppfyllelse: «Tidligere førte Herren vanære over Sebulons land og over Naftalis land, men i fremtiden skal han føre ære over det». For Nasaret i Sebulons land ble det en ære å bli Jesu oppvekstby. Luk. 4:16. Og for Kapernaum i Naftalis land ble det en ære å bli Jesu hovedbase. Matt. 9:1.
Hvordan kan en så vite at nettopp Kana’ans land er gitt til Israel? 1.Mos. 15:8. Det bygger på den løftepakt som Gud gjorde med Abraham. 1.Mos. 15:9-21. Da ga Gud klar beskjed: «Din ætt har jeg gitt dette landet, fra Egypts elv like til den store elven, floden Frat». 1.Mos. 15:18. Landets omfang ble altså klart definert for Abraham. Eufrat vet alle hvor er. Det er den store floden som renner fra Tyrkia gjennom Syria og Irak og ut i den persiske gulf. Noe mer uklart har det vært med uttrykket Egypts elv. Hadde det vært Nilen, så hadde det stått den store floden. Hadde det vært Egypts bekk som går gjennom Sinaihalvøya, så hadde det stått nachal, som betyr bekk på grunnteksten. Men på grunnteksten står det nahar, som betyr elv. Nå viser det seg at Egypts elv brukes som betegnelse på den østlige gren av Nildeltaet, som munner ut i Middelhavet. Denne elven heter også Sjihor. Josv. 13:3. 1.Krøn. 13:5. Hele dette landområdet ble betrodd Israels folk både ved Guds løfte og ved Guds ed. 1.Mos. 22:15-18.