Dette er en artikkelserie i tre deler. 1) Erstatningsteologien og kristen antisemittisme. 2) Kristen sionisme. 3) Den moderne messianske bevegelsen. De kan leses hver for seg, men vi anbefaler og lese dem i rett rekkefølge.
Innledning
Jøder som tror på Jesus kaller seg i hovedsak i dag ikke primært for kristne, men messianske. Kristne er utledet fra Kristus, som er en oversettelse av den hebraiske tittelen Messias - som betyr Den salvede. I lys av århundrer med kristen antisemittisme er kristennavnet blant jøder forbundet med forfølgelse, fordrivelser og massakrer – i Jesu navn. Derfor velger jøder å definere seg som messianske. Det markerer også et skille til de mange ulike ikke-bibelske kristne tradisjonene.
Jesus er jøde, apostlene hans er jøder og de første kristne er jøder – den første menigheten/kirken bestod av jøder. Den kristne troen oppstod som en kontinuitet av jødedommen, men stod i tydelig kontrast til deler av de rabbinske tradisjonene.
Jøder tok Evangeliet videre til oss av andre folkeslag. Jesus tok seg ut jøden Paulus som en lærer for folkeslagene.
På reisene sine besøkte Paulus først stedets synagoge og forkynte evangeliet der. Deretter forkynte han evangeliet også for de andrefolkeslagene. Romerne regnet den kristne troen som en jødisk sekt, og konflikter mellom jøder som trodde at Jesus var Messias og jøder som ikke gjorde det som et internt jødisk anliggende. Slik var det i flere tiår etter at Evangeliet utgikk fra Jerusalem.
I Apostlenes Gjerninger (kap. 28) kan vi lese om da Paulus kom til Roma i lenker, etter år 60. Vi ser det samme mønstret der. Han forkynner Evangeliet først til jødene og deretter til mennesker av andrefolkeslag. Hans tilknytning og tilhørighet til jødedommen er åpenbar:
Tre dager senere kalte han sammen de ledende menn blant jødene. Da de var samlet, sa han til dem: Brødre, jeg har ikke gjort noe galt mot vårt folk eller mot fedrenes skikker, og likevel kommer jeg som en fange fra Jerusalem, hvor jeg ble utlevert til romerne...
Av denne grunn har jeg bedt dere komme hit, for at jeg kan treffe dere og snakke med dere. For jeg bærer disse lenker på grunn av Israels håp...
Han forklarte alt for dem og vitnet om Guds rike. Ut fra Moseloven og profetene forsøkte han å overbevise dem om Jesus, fra tidligmorgen til sent på kveld. Noen av dem lot seg overbevise av hans ord, mens andre var vantro.
Erstatningsteologien og kristen antisemittisme
Jøder over hele Det romerske riket tok imot Evangeliet. Etter hvert kom troende av andre folkeslag i majoritet i de kristne fellesskapene. Fra omkring år 150 vokste erstatningsteologien frem. Den utbredte seg og fikk fotfeste frem til romerne innførte den romersk-katolske varianten av kristendommen som offentlig religion i det romerske riket (300-tallet). I denne kristne tradisjonen var erstatningsteologien en absolutt hovedsak.
Erstatningsteologien hevder at Gud har forkastet jødene som folk, fordi de ikke tok imot Jesus som Messias. Gud har også av den grunn annullert sine løfter til Israel. De kristne er nå det nye gudsfolket. Alle Guds løfter til Israel er enten annullert eller åndeliggjort og overført til de kristne.
Den opprinnelige kristendommen ble institusjonalisert og nærmest ikke til å kjenne igjen. Erstatningsteologien førte til systematisk antisemittisme i de kristne samfunnene i Europa. Jesus ble avkledd sin jødiske identitet og tilhørighet. Jødene ble utstøtt, forfulgt, tvangskonvertert, fordrevet og massakrert av kristne – i Jesu navn. Erstatningsteologi og kristen antisemittisme ble en del av den kristne barnelærdommen, og jødene ble så godt som vaksinert mot Evangeliet.
Oppvåkningen og den moderne messianske bevegelsen
Ved boktrykkerkunsten, nye bibeloversettelser på språk menigmann kunne forstå og reformasjonen vokste det det frem en økendebevissthet knyttet til Guds ord og løfter til Israel blant evangeliske kristne (tyske pietister og britiske puritanere). Dette medførte at et økende antall jøder, inkludert rabbinere, kom til tro på Evangeliet.
Jødiske kristne teologer og misjonærer influerte evangeliske kristne og den fremvoksende kristne sionismen utover på 17- og 1800-tallet. Blant dem var Joseph Wollf, Philip Hirsfield, Ridley Haim Herscell, E. S. Calman og G.Z. Pieritz
For disse teologene var det ikke aktuelt å adoptere et ikke-bibelsk Bibelsyn. De tolket Bibelen ut fra dens egne prinsipper, og avviste med det både erstatningsteologien og den kristne antisemittismen. Den moderne messianske bevegelsen regnes som å ha sine røtter i denne epoken. Kristne jøder utviklet nå en gryende bevissthet om sin unike identitet – som bærere av urkirkenes jødiske DNA.
Den første identifiserbare kristne menigheten bestående utelukkende av jøder ble etablert i London i 1860. I 1866 grunnla den kristne jøden Carl Schwartz «The Hebrew Christian Alliance of Great Britain». Alliansen ble organisert med avdelinger i flere europeiske land og USA. For dissebanebrytende kristne jødene var bevisstgjøring omkring den kristne troens jødiske opphav og deres egen tilknytning til jødedommen et hovedfokus.
I 1865 etablerte den kristne jøden Joseph Rabinowitz et organisert arbeide for å nå jøder i Øst-Europa med Evangeliet. Rabinowitz, som opprinnelig tilhørte Den anglikanske kirke, innførte en prøveordning der kristne jøder hadde gudstjeneste på sabbaten. Selve gudstjenesten ble tillagt betydelige særjødiske elementer. I 1884 ble det i Kishinev, Moldova, grunnlagt et jødekristent felleskap - “Israelites of the New Covenant”.
I 1885 ble det opprettet et jødekristent kirkesamfunn USA. Kristne metodister gav nå mer tydelig sin støtte til det som kort tid etter skulle bli definert som «messiansk jødedom». Det første identifiserbare bruken av dette uttrykket finner vi i 1895. Den messianske jødedommen spredte seg nå i jødiske samfunn på store deler av kloden. «The Messianic Jewish Alliance ofAmerica» ble grunnlagt i 1915.
Vi skal kort fortelle om to kristne jøder som var blant dem som fikk en særskilt betydning knyttet til fremveksten av den modernemessianske bevegelsen.
Joseph Frey
Joseph Frey var sønn av en fransk rabbiner, og kom til evangeliet. I 1805 etablerte han et misjonsarbeide blant jøder i London. I 1809 grunnla han “London Society for Promoting Christianity Amongst the Jews”(forkortet til London Jews' Society – LJS). Han fikk støtte fra både tyske pietister og britiske puritanere – også ledende kristne teologer og kirkeledere, politikere i parlamentet og så videre.
Frey etablerte det jøde-kristne felleskapet «Beni Abraham»(Abrahams Sønner) i 1813, der en gruppe på 41 kristne jøder samlet seg til flere ukentlige møter. Det første møtet, i september 1813, blir av mange regnet som fødselen til den moderne messianske bevegelsen. Den fant sted innenfor rammen av Den anglikanske kirke og andre etablerte kirkesamfunn i Storbritannia.
Frey bidro til at Det nye testamentet ble oversatt til hebraisk (1821) og jiddisk. Det ble etablert jødiske skoler for barn i London. Arbeidet vokste hurtig og fra 1820 ble det etablert avdelinger i Amsterdam, Basel og Berlin, samt i Cochin, Calcutta og Madras i India.
I 1822 ble det etablert et eget tysk datterselskap – «Gesellschaftzur Beförderung des Christenthums unter den Juden hieß». Dette medførte etablering av nye datterselskap flere andre steder – blant annet i Posen, Breslau og Königsberg. Det prøyssiske datterselskapet ble grunnlagt med støtte fra Kong Friedrich Wilhelm III.
Frey bestemte seg også for å etablere en avdeling i Jerusalem. Han kom til Midtøsten i 1823 og etablerte et arbeid i byen. Dette innebar motstand fra både Det ottomanske imperiet (som hadde okkuperte Det hellige landet ifra 1500-tallet), Det romersk-katolske og ulike Ortodokse kirkesamfunn som var veletablert i byen, og jødiske rabbinere i Jerusalem. Det lyktes allikevel LSJ å etablere et arbeid med en stedlig representant i Jerusalem.
På denne tiden var majoriteten av jødene spredt i kristne og muslimske land. Abyssinia (Etiopia) hadde hatt et betydelig jødisk samfunn(Beta Israel) i over 2000 år. I 1855 sendte LSJ flere misjonærer dit. Det ble blant annet etablert skoler for jødiske barn i Gondar og Awora, og Det nye testamentet ble oversatte til amharisk.
Under den russisk-tyrkiske krigen ble det utført pogromer mot sefardiske jøder i Bulgaria i 1878. Mange av dem flyktet til Konstantinopel, der LJS-misjonærer opprettet barnehjem og skole for jødiske flyktninger.
Da pogromene i Tsar-Russland tiltok i 1880-årene flyktet mange overlevende jøder til Europa og Det ottomanske riket. LSJ opprettet blant annet et fond for å møte behovene til denne gruppen jødiske flyktninger.
I dag består CMJ av åtte nasjonale avdelinger i Israel, Storbritannia, USA, Canada, Sør-Afrika, Australia, Irland og Hong Kong.
Alexander Solomon
I 1841 foreslo Kong Fredrik Vilhelm IV av Preussen at det skulle etableres i protestantisk kirkesamfunn for jøder i Midtøsten –historiens første. Ved et samarbeid mellom Det evangelisk kirke i Preussen og Den anglikanske kirke i England ble jøden Michael Solomon Alexander sendt som biskop til Jerusalem året etter.
Alexander ble født i Preussen 1799. Fra han var syv år gammel ble han opplært i Talmud. Deretter ble han utdannet og virket som rabbiner.
I 1820 emigrerte han til England og ble privatlærer for en familie i Colchester. Etter at han ble innsatt som rabbiner i Norwich kom han ikontakt med William March i London, som tilhørte LSJ. Etter harde indre kamper kom han frem til en tro på at Jesus er Messias i 1825.
Etter studier ble han ordinert som prest i Den angelanske kirken og ansatt som professor i hebraisk ved King’s College i London (1832 –1841).
Alexanders datter, Deborah, var ti år da familien ankom Jerusalem i 1842. Hun forteller fra reisen: "På den tiden var det ingen veier i Det hellige land, bare kamelspor; ingen tog, ingen vogner av noe slag; å ri var vår enestefremgangsmåte, og vi måtte reise enten på kameler, hester, muldyr eller esler .Hvis du red på en kamel ble du sjøsyk, på et muldyr eller et esel var sjansen stor for at du ville bli kastet av; og hester var sjeldne.”
Etter å ha nådd Det hellige landet stanset reisefølget for å spise i Judea, før de vendte opp til Jerusalem: “Etter måltidet klatret vi opp en tøff stigning til en topp, og der, like foran oss, omgitt av åser, lå den skinnende Store Konges by. Foreldrene mine ble så rørt at de knelte ned på bakken og gråt gledestårer.”
Dette var den første protestantiske kirken i Midtøsten –etablert av kristne hedninger og jøder som trodde på Guds ord og løfter knyttet til jødefolkets hjemvendelse og Israels gjenopprettelse. Dette stod i sterk kontrast til de eldre kirkesamfunnene som alle promoterte erstatningsteologi og antisemittisme.
I nært samarbeid mellom Biskop Alexander og LSJ ble det opprettet flere betydelige institusjoner i Jerusalem – inkludert skoler og sykehus. Institusjonene skulle få betydning for bølgene av jødisk immigrasjon som startet på slutten av 1800-tallet.
Alexanders tilstedeværelse skapte kontroverser både med det jødiske samfunnet og de eldre kirkesamfunnene i Jerusalem. De jødiske rabbinerne definerte han som frafallen og lederne i andre kirkesamfunn fordømte han – Den romersk katolske kirke sendte en patriark til Jerusalem for å motarbeide Biskop Alexanders innflytelse. Jerusalem var den gang en del av Det ottomanske riket, og de offentlige myndighetene satte også kjepper i hjulene for Alexander.
Korrespondanse mellom den britiske konsulen i Beirut og den britiske utenriksministeren viser at de mistenkte at russerne var involvert da De ottomanske myndighetene stanset byggingen av den protestantiske kirken i Jerusalem. Russiske myndigheter var svært misfornøyd med at tre russiske jøder forlot Den russisk-ortodokse kirke til fordel for Den anglikanske kirke. Spenningen blant verdensmakter knyttet til at deres undersåtter skiftet kirkesamfunn, og deres ønske om innflytelse over “de hellige stedene” i Det hellige landet, utløste faktisk Krimkrigen (1853-1856).
Etter at tre jødiske rabbinere ble døpt i Jerusalem i 1843skrev Ewald Nicolayson fra LSJ: “To rabbinere i Jerusalem har blittinnlemmet i den gjenopprettede jødiske kristne menigheten på Sionsfjellet.”
Alexander fikk hjemlov før det første protestantiske kirkebygget i Jerusalem ble innviet 21. januar 1849. Kirken (Christ Church)ligger der ennå, like innenfor Gamlebyens Jaffaport. Området eies fremdeles av Den anglikanske kirke, som i dag driver et sted for overnatting og en cafe på stedet. Kirken rommer i dag både kristne og messianske felleskap, som sammen feirer de jødiske høytidene.
Holocaust
Nyere forskning viser at det bare i Polen var minimum 60.000 kristne/messianske jøder i Polen da folkemordet på jødene inntraff under Den andre verdenskrig. Noen mener tallet var langt høyere enn det som er dokumentert (så mange som 200.000).
De kristne jødene i Europa tilhørte den gang i hovedsak kristne trossamfunn og menigheter. Men det pågikk en tiltagende oppvåkning knyttet til en naturlig videreførelse av de bibelske jødiske tradisjonene.
Da nazistene sperret inne omkring 450.000 jøder i ghettoen i Warszawa, var i alle fall 6000 av dem kristne/messianske. Det var i alle fall 12-13 levende kristne felleskap inne i ghettoen, som drev aktiv evangelisering med støtte utenfra.
Da Israel ble gjenopprettet i 1948 var det ikke mer enn 15-20 kristne jøder i landet. De fleste kristne/messianske jødene i Europa ble myrdet under Holocaust.
Den messianske bevegelsen i vår tid
Fra 1967, i kjølvannet av Jesus-bevegelsen i USA og at Jerusalem igjen kom på jødenes hender, har den messianske bevegelsen erfart en sensasjonell oppblomstring. En nyere undersøkelse viser at det i dag er over 30.000 messianske jøder i Israel, fordelt på over 300 levende messianske felleskap. En annen undersøkelse viser at en million av verdens 17 millioner jøder i dag tror på Evangeliet (omkring 900.000 i USA).
- Messianske jøder tror på Guds ord og løfter til Israel – på Israels helt sentrale rolle i Guds frelsesplan for alle slekter på jorden. De tror at Gud fører folket sitt hjem til landet sitt, slik han har lovet, og det samme med Israelsgjenopprettelse med Jerusalem som hovedstad.
- Messianske jøder definerer messiansk tro som en kontinuitet fra Abraham til Moses, til David til Messias Jesus og dem selv.
- Messianske jøder regner seg som den «resten» av jøder som, av nåde ved tro, står i et rett og godt forhold til Gud – slik vi kan lese om i Skriftene, i Paulus forkynnelse og videre se gjennom historien frem til i dag.
- Messianske jøder holder fast ved sin jødiske identitet og sin tilknytning til jødedommen. De avviser i betydelig grad de ikke-bibelske kristne tradisjonene.
- Messianske jøder i Israel identifiserer seg med og støtter opp om den jødiske staten på linje med andre patriotiske israelere.
- Messianske jøder tror at oppblomstringen av den messianske bevegelsen bærer bud om at hele Israel, alle jøder, engang vil komme til tro på Evangeliet.
Messianske jøder venter på at Jesus skal komme tilbake til sitt land og sitt folk, for å regjere som konge fra Jerusalem. Da vil Jesus regjere over alle folkeslag og hele jorden med rettferdighet, og det vil bli fred.
I dag forkynner jøder evangeliet for jøder i Israel, akkuratslik som på Jesu og apostlenes tid. Foruten menighetsarbeid og evangelisering driver messianske jøder i Israel et utstrakt diakonalt arbeide. Messianske jøder influerer i økende grad en betydelig del av det evangeliske kristne kirkelandskapet med sin bibelsk fundamenterte forkynnelse. Dette er en utvikling det er verd å følge med interesse og spenning.
