Jødene ble utstøtt, forfulgt og fordrevet i det kristne Europa helt fra Den romerske keiseren innførte sin variant av kristendommen som offentlig religion i Romerriket. Den romersk-katolske kirkens fedre var uttalte antisemitter som oppfordret romersk-katolske kristne til å støte bort jødene. Den opprinnelige jøde-kristne troen ble forbudt ved lov, og den som nektet å etterkomme keiserens forordninger ble straffeforfulgt - ofte inntil døden.
Jødene ble gjennom århundrene tvangskristnet, stuet sammen i ghettoer og massakrert i det kristne Europa - og det i Jesu navn. Reformasjonen bedret ikke jødenes kår. Fortsatt var jødenes bevegelsesfrihet og livsutfoldelse begrenset ved særlover.
Opplysningstiden førte med seg endringer både for jøder og andre minoriteter i det kristne Europa. Også den evangeliske kristne sionismen fikk betydning for jødene. Både Spania, Frankrike og England opphevet lovene som forbød jøder adgang til rikene.
I Norge var stemningen helt annerledes. Da Den norske grunnloven ble vedtatt på Eidsvoll i 1814, ble det vedtatt en lov som forbød jøder adgang til Det norske riket. Og loven ble håndhevet. Jøder ble forvist og deportert fra landet, andre valgt å la seg døpe og innmelde i Den norske kirke for å få oppholde seg i landet.
Nikolai Wergeland var en av flere kristne prester på Eidsvoll som ivret for jødeforbudet. Forestillingen om jøden som en parasitt var utbredt, særlig innenfor den norske kristenheten. Det var en del av den kristne barnelærdommen.
Henrik Wergeland - jødenes venn
Henrik vokste med andre ord opp med kirkens og farens jødehat. Da han debuterte som forfatter harselerte han med jødene og fremstilte dem slik det var vanlig i det kristne Europa - som komiske, griske, ugudelige og usolidariske.
Et møte med to jøder i Paris i 1830-årene ble et vendepunkt for Henrik. Senere omtalte han det som et møte med «to av menneskehetens stamfedre».
«Jeg erindret iblant annet hvert ord jeg hadde talt med dem om deres stilling i Marokko, og at de hadde sagt at den var tålelig imot flere kristne land. Tanken om jødenes stilling hos oss var den neste. Jeg fant den skjendig.»
Møte i Paris førte Henrik til et oppgjør med den antisemittiske tradisjonen han var vokst opp med, og som var toneangivende både i kirken og den sekulære sfæren. Wergeland kjempet en iherdig kamp, like til sin dødsdag, for at jødene ikke skulle ha det dårligere i Norge enn i det muslimske Marokko.
«Således ble forslaget om jødenes emansipasjon [frigjøring] til. Æren ikke min, men de to marokkanske jøders!»
I 1837 og 1839 publiserte Wergeland to artikler der han tok jødene i forsvar. I 1839 foreslo han for Stortinget at Grunnlovens «Jødeparagraf» måtte oppheves.
Wergeland argumenterte for at «Jødeparagrafen» hadde sitt grunnlag i fordommer som stod i veien for realiseringen av demokratiet. Han tok til orde for at intoleransen mot jødene ikke var forenelig med verdiene nedfelt i Grunnloven. Det tok nesten tre timer å lese opp den omfattende innstillingen, og den utløste en heftig politisk debatt som fortsatte gjennom hele 1840-tallet.
I 1841 publiserte Wergeland pamfletten «Inlæg i Jødesagen» hvor han presenterte jødenes historie og tydeliggjorde hvordan holdningene til jødene var moderert i Sverige og Danmark. Da forslaget om endring av Grunnloven skulle behandles, la Wergeland pamfletten og et eksemplar av diktsamlingen «Jøden» på Stortingsrepresentantenes pulter.
Kamp og seier
Debatten ble omtalt som «Jødesaken» i 1840-årene. Lovendringsforslag krevde 2/3-flertall. Etter flere avviste forslag, ble paragrafen som nektet jøder å sette foten sin på norsk jord opphevet i 1851.
Wergeland utga flere argumenterende tekster, litterære verk og utallige innlegg i den offentlige debatten, hvor han argumenterte for en menneskeliggjøring av jødene og et oppgjør med den nedarvede kristne antisemittismen.
Wergeland fikk ikke selv oppleve at «Jødeparagrafen» ble fjernet fra den norske Grunnloven. Til tross for at Wergelands helse ble stadig svakere, opprettholdt han engasjementet for å bedre jødenes rettigheter i Norge. Han utgav blant annet diktsamlingen «Jødinnen» fra sykesengen i 1844.
Wergeland måtte gi tapt for sykdommen og døde i 1845, bare 37 år gammel. Andre overtok stafettpinnen. Seks år etter hans død, etter at grunnlovsendringen var behandlet fire ganger i Stortinget, ble «Jødeparagrafen» opphevet.
Henrik Wergelands utrettelige engasjement for jødenes rettigheter endret den norske Grunnloven.
Tre år tidligere hadde jøder fra andre europeiske land vist sin takknemlighet ved å reise en støtte ved Wergelands grav på Vår Frelsers gravlund i hovedstaden. Siden den gang har det vært en årlig tradisjon for norske jøder å nedlegge en krans på hans gravminne på den norske nasjonaldagen.
I Den hellige natt
I Diktsamlingen «Jøden» (1842) kan man lese det gripende diktet «Julaften»: Til tross for sterk kulde og uvær holder jøden Jacob sitt løfte om å levere hårpynt og beltespenner til bygdens småjenter, som de skal pynte seg med til julaften. På sin vandring hører han gråt og finner en liten jente døende av kulde. Jacob tar barnet tett inntil seg under kappen sin for å redde livet hennes med kroppsvarmen sin. Han leter etter et hus, finner omsider et og banker på. Men eieren vil ikke lukke opp for Jakob, fordi han er jøde og anklages for Jesu død. Døren lukkes. Neste morgen kommer paret i huset ut og finner datteren sin på trappen ved utgangsdøren, tett omslynget rundt jødens hals. De er begge to frosset ihjel. Dette var årsaken til at jøden Jakob banket på døren i «Den hellige natt».
.jpg)
