FNs generalforsamling, 10. november 1975. Det som i ettertid er blitt kalt ”sionisme- resolusjonen” var oppe til behandling. I forslaget ble sionisme stemplet som rasisme og rasistisk diskriminering. Hensikten var å sette Israel i samme kategori som apartheidstaten Sør Afrika.
Resolusjonen skapte voldsomme følelser, og truet med å kaste FN ut i en dyp splittelse og krise. I salen står Vesten mot den tredje verden. Representanten fra den afrikanske staten Dahomey (Benin) talte på vegne av den afrikanske gruppen da han uttalte at ”dersom vi ved å gi vår stemme til denne resolusjonen risikerer å se FN bryte sammen…er det med full bevissthet vi tar vårt ansvar. Heller enn å se FN overleve gravd ned i kompromisser, foretrekker vi å se et dødt FN …”
Israels FN-ambassadør Chaim Herzog avsluttet sitt innlegg med å erklære at ”saken gjelder ikke Israel eller sionisme. Saken gjelder den fortsatte eksistens av denne organisasjonen (FN), som vil bli dratt ned i den dypeste skam av en koalisjon av despoter og rasister. …For oss, det jødiske folk, er denne resolusjonen basert på hat, falskhet og arroganse, og uten noen form for moralsk eller rettslig verdi. For oss , det jødiske folk er ikke dette mer enn et stykke papir, og vi vil behandle det deretter”. Så rev han resolusjonen i biter mens han stod på talerstolen.
Bakgrunnen for ”sionisme-resolusjonen”
Historien om sionisme-resolusjonen starter ikke denne dagen i FN-bygningen. Den starter to år tidligere, i den algeriske byen Rabat. De arabiske land var samlet til toppmøte, noen uker etter det knusende nederlaget i Yom Kippur-krigen. Etter fire kriger mot Israel erkjente de arabiske land at det ikke bar mulig å slå Israel bare med militære midler. Man måtte bruke alle våpen man rådde over. Kampen mot Israel ble utvidet til økonomiske, diplomatiske og politiske midler. Målet var å isolere Israel internasjonalt, og på denne måten svekke landet så det kunne beseires militært.
Samtidig ble det besluttet å støtte PLO for å øke presset. Nå skulle olje brukes som et våpen; oljeeksporten til land som støttet Israel ble redusert, og prisene firedoblet. Det kastet den industrialiserte verden ut i en dyp økonomisk krise. De ni EF-landene imøtekom kravet til en viss grad, mens USA styrket sin støtte til Israel. De afrikanske land ble hardt rammet, og ga etter for presset. 29 av 33 land brøt den diplomatiske forbindelsen med Israel.
Det ble knyttet tettere bånd med andre muslimske land og Sovjetunionen. Etter hvert fikk man med seg hele den alliansefrie bevegelsen, som bestod land i Asia, Afrika og Latin Amerika. Ved hjelp av de kommunistiske land, som delvis var en del av alliansen, hadde disse land et klart flertall i FNs generalforsamling.
På FNs generalforsamling i 1974 ble dette flertallet for alvor tatt i bruk mot Israel. PLO ble anerkjent som representant for det palestinske folk, og Arafat invitert til å tale i generalforsamlingen. Arafat var i utgangspunktet nektet innreise til USA på grunn av hans rolle i internasjonal terrorisme. I talen sin slo han fast at Israel stod for aggresjon, kolonialisme og rasisme, at Israel var en illegitim stat og at sionisme var en rasistisk og antisemittisk ideologi.
Arafat mente Israel nå planla en ny krig mot de arabiske land, som ville ende med kjernefysisk utslettelse. Han fikk stående applaus etter sin tale, mens Israel og USA protesterte på at Arafat krevde oppløsning av et medlemsland. Resultatet var at generalforsamlingen anerkjente en av opphavsmennene til internasjonal terrorisme.
Generalforsamlingen 1975
Foran hovedforsamlingen i 1975 arbeidet de arabiske land med et forslag om å ekskludere Israel fra FN. Det viktigste landet i den arabiske liga – Egypt – gikk imidlertid mot dette. Egypt var i konstruktive forhandlinger med Israel om tilbaketrekning fra Sinai, og ville ikke torpedere dette. Det utløste raseri hos de andre arabiske landene.
Før generalforsamlingen var alle de alliansefrie landene samlet til et forberedende møte i Lima, Peru. Her prøvde de arabiske land igjen å få gjennomslag for å ekskludere Israel, men fikk motbør. På agendaen stod nemlig også Ny Økonomisk verdensorden, som var viktig for landene i den tredje verden. De ville ikke provosere de vestlige land med et forslag om å ekskludere Israel.
Men de arabiske land ga seg ikke, og meislet ut en ny strategi; om man ikke kunne ekskludere Israel, skulle man fordømme landet ved å vedta at sionisme var rasistisk. Dermed satt man Israel i samme kategori som apartheidstaten Sør Afrika.
Den som fremmet dette forslaget i FN var ingen ringere enn Idi Amin – Ugandas brutale diktator. Amin holdt de afrikanske landenes hovedinnlegg som leder av Organisasjonen av Afrikanske stater. Amin slo fast sammenhengen mellom sionisme, imperialisme og fascisme, at disse ideologien økte muligheten for kjernefysisk konfrontasjon og menneskehetens utslettelse.
Idi Amin avsluttet med å kreve at Israel ble ekskludert fra FN og utslettet som stat.
Med Amins innlegg ble kaoset utløst. Den britiske og israelske ambassadøren forlot salen i protest, og protesterte mot at et medlemsland krevde utslettelse av et annet land. De neste ukene foregikk det en hektisk lobbyvirksomhet der de arabiske land – gjennom trusler, smiger og (brutte) løfter til slutt klarte å få med seg et flertall for resolusjonen.
10. november 1975 fordømte FNs generalforsamling sionisme som rasisme.
FN i splittelse og krise
Resolusjonen førte FN inn i en dyp krise. I rapporten fra den norske delegasjonen til utenriksdepartementet står det at den skapte mye bitterhet og konflikt. dagen etter vedtok begge kamre i den amerikanske kongressen nærmest enstemmig resolusjoner som fordømte vedtaket.
Noen kongressmenn mente USA burde melde seg ut av FN, andre mente man burde stanse all økonomisk støtte. Den ødela det internasjonale samarbeid mot rasisme (for eksempel Sør Afrika) og en bedre økonomisk verdensorden. De største taperne var derfor landene i den tredje verden.
FN selv mistet legitimitet og tillit i den tredje verden, og spilte en minimal rolle i de neste 10-15 årene. Men verden endret seg, og i 1990 var kommunismen falt sammen, den kalde krigen var over, fredsprosesser var i gang i Sør Afrika og Irland – og Midtøsten. Men ”sionisme-resolusjonen forhindret FN fra å spille noen som helst rolle i den israelsk-arabiske konflikten
I 1991 la USAs FN-ambassadør Lawrence Eagleburger frem forslag i FN om å oppheve resolusjonen. Han tok et kraftig oppgjør med resolusjonen og FNs måte å drive på, og viste til at mange av diktaturene som stod bak nå var borte. Og resolusjonen ble opphevet – med 111 stemmer for og 25 mot.
De arabiske land og de siste kommuniststater – Cuba og Nord Korea – stemte mot. De kommunistiske statene som var blitt uavhengige og en rekke land i den tredje verden stemte nå for å oppheve sionisme resolusjonen. Verden hadde endret seg.
Det paradoksale var at sionisme-resolusjonens mål var å isolere Israel internasjonalt. Ved opphevelsen av resolusjonen i 1991 var det de arabiske landene som var isolert.
FN og Midtøsten i dag
Sionisme-resolusjonen og bakgrunnen for den er viktig for å forstå FNs holdning til Israel opp til vår tid. Årene 1973 til 75 ble FNs holdning til Israel dramatisk endret, spesielt i generalforsamlingen. Selv om resolusjonen ble opphevet i 1991, gled generalforsamling tilbake i sitt anti-israelske mønster. Hvert år ble det fremmet en rekke resolusjoner som rettet mot Israel.
Fredsprosessen i 1990-årene bygget på gjensidige innrømmelser og plikter mellom Israel og den palestinske siden – mens generalforsamlingen fordømte Israel og krevde ensidige tiltak. FN-systemet klarte ikke å tilpasse seg den nye situasjonen og motarbeidet dermed prosessen.
Etter angrepene på World Trade Center i 2001 fikk terror et helt annet fokus i FN. Man skulle tro det ga bedre forståelse av Israels situasjon også i FN-systemet. Men mens de vestlige landene satt i gang store tiltak mot terror – som å invadere Afghanistan – fordømte man at Israel satt i gang liknende tiltak i sin krig mot terror.
For Norges del er dette spesielt lite flatterende – vi deltok i en krig mot terror på andre siden av jorden, mens vi fordømte Israels tiltak mot at atskillig høyere terrortrussel i sine egne nærområder.
FN som fredsorganisasjon
FN ble grunnlagt som en fredsorganisasjon. I perioder – og spesielt for 1973 – har den spilt en viss fredsmeklingsrolle i den israelsk-arabiske konflikten. Men den har også bidratt til å øke konflikten og splittelse, FN har i perioder vært en arena der de mest brutale diktatorer fikk øse ut sin vrede mot det eneste demokratiet i Midtøsten – og dermed flytte fokuset fra sin egen brutale undertrykkelse.
Den såkalte arabiske våren har kanskje fått klarere frem at det er ikke Israel som er det største problemet i den arabiske verden, men en del av de arabiske lederne selv. FNs overdrevne kritikk av Israel har tilslørt og fjernet fokus fra den undertrykking som utøves av de arabiske ledere selv. Man kunne jo håpe at det også ville føre til en selvransakelse i FN-systemet av den rolle FN har spilt i Midtøsten. Det vil neppe skje.
Norsk utenrikspolitikk bygger å det man kaller ”FN-sporet” – man skal støtte opp om FNs arbeid. Det kan ha sine fornuftige sider, men i Midtøsten-konflikten er det viktig at Norge er kritisk til den rolle FN spiller, og fremmer en politikk som bidrar til fred. Da må man og anerkjenne de legitime sikkerhetsbehov Israel har, og ikke ukritisk støtte alle krav fra palestinsk side. Der er det en vei å gå.
* Denne artikkelen av Torkil Åmland stod på trykk i Ordet & Israels medlemsblad i 2013.
