Vest for Jerusalem, rett ved Kirjat-Jearim hvor paktkisten sto til David hentet den, ligger Yad HaSmona. De som etablerte denne moshaven var kristne finner som hadde blitt fasinert av kibbutzlivet. Som ved et under fikk de lov til å slå seg ned for å bryte nytt land. 16 av dem fikk permanent oppholdstillatelse og ellers kom det frivillige fra Finland som hjalp til med rydding og bygging. Dette skjedde i begynnelsen av 1970 åra.
Mange av finnene var enslige og de forsto etter hvert at de måtte få kontakt med troende israelere som var villige til å slå seg ned og bli en del av dette samfunnet. For å gjøre en lang historie kort så er det nesten ingen finner igjen, men Yad HaShmona har utviklet seg til et bærekraftig samfunn som har blitt hjem til 60 Jesus-troende jødiske familier.
Ayelet Ronen er datteren til en av de jødiske pionerfamiliene. Hun har vokst opp i denne moshaven og har etablert seg med egen familie her. Ayelet er sekretæren til Yad HaShmona. Hun forteller om finnene, de første jødiske pionerene, etableringen av møbelverkstedet, bygging av spisesal og seinere hotellavdelingen, den bibelske hagen og området med nye boliger. Alt dette «måtte på plass» for at Yad HaShmona skulle få bli til velsignelse for familier som rømte fra hjemmene sine i både sør og nord i begynnelsen av den nåværende krigen.
7. oktober 2023
Før dagen var over den 7. oktober hadde halvparten av mennene i moshaven reist til møtestedet for sine respektive avdelinger i det israelske forsvaret. De som var igjen forsøkte å finne ut av hvor mange våpen de hadde tilgjengelig og de organiserte seg i grupper som skulle gå vaktpatruljer. Lederen for Hamas i Gasa, Yehiya Sinwar, hadde oppfordret alle muslimer til å angripe jøder og det er ikke større avstand enn 1 ½ km til nærmeste arabiske landsby.
Det var utenlandske gjester på hotellet og disse ble sendt hjem så fort det var mulig å finne ledige seter på flyavganger. Midt oppi dette kaoset begynte hotellet å få telefoner fra folk som bodde i Sderot, Tkuma, Melfasim og andre steder i sør. De ba om å få husrom fordi at de var livredde. Yad HaSmona bestemte seg for å ta imot dem. Hele familier ble innlosjerte på små gjesterom. Disse rommene har ikke kjøkken så spisesalen måtte aktiviseres for at folk skulle få mat. De hadde ikke mer med seg enn det de gikk og sto i så når kveldene kom så frøs de.
Temperaturen er veldig forskjellig fra Negev til de Judeiske fjellene. Snart begynte folk fra moshaven og jødiske nabolandsbyer å komme med klær, leker, bøker og annet. Etter hvert ble det så mye at de ikke visste hvor de skulle gjøre av det. Ungdommene i Yad HaSmona stilte opp som barnepassere og aktivitetsledere for barna på dagtid.
Mange av de som hadde kommet var ortodokse jøder og det var et underlig skue å se gutter med sidelokker og kipa på hodet leke sammen med barna fra moshaven.
Ayelet forteller at «dette ikke var tida å evangelisere med ord», men at de fikk mulighet til å leve det Jesus underviste. Det var tilfeller hvor menn fra moshaven ble tilkalt for å utgjøre en «minjan» til bønnene. (Det må være minst 10 menn for at bønnemøtet skal ha gyldighet.)
Godkjent som tilfluktssted
Staten begynte tidlig å evakuere folk fra hjemmene i sør, men det var først og fremst de som bodde i «første linje» som fikk tilbudet og de evakuerte dem til hoteller som hadde stor kapasitet. De som hadde rømt hit levde i usikkerhet mht hvor lenge de kunne bli værende.
Moshaven tok seg ikke betalt, så etterhvert ble kristne organisasjoner kontaktet og bedt om å hjelpe til økonomisk. De fikk hjelp og seinere tok staten over finansieringen av oppholdet for de som «tilfredsstilte vilkårene». Det var folk som hadde bopæl innenfor en viss avstand fra Gasa. Skillelinjen gikk rett igjennom byen Sderot.
Yad HaShmona passet ikke inn i den kategorien hoteller som staten hadde evakuert folk til, men da de så hvor godt Yad HaShmona fungerte så fikk de godkjennelse. Den pengestøtten som kom fra ulike organisasjoner gjorde at de som ikke tilfredsstilte kriteriene kunne fortsette å være der. For dem var det nervepirrende å måtte forholde seg til at de fikk forlenget oppholdet fra uke til uke.
En annerledes bursdag, til velsignelse
«Gjestene» elsket å være der. Alt ble gjort for at de skulle føle seg velkomne. De fikk fellesrom til rådighet både for bønnetidene og for sosialt samvær. Ayelet forteller at en av guttene i en religiøs familie hadde fødselsdag. De var samlet i et rom for å feire anledningen da hun kom inn med en flunkende ny sykkel som noen hadde levert. Både faren og gutten begynte å gråte.
Faren fortalte at han selv aldri hadde lært å sykle og at hans barn derfor ikke kunne det heller. Han sa at det var underlig å oppleve at det var krig og evakuering som skulle til for å få forandret på dette.
Smørbrød til reservistene
Etterhvert begynte familiefedrene å reise for å arbeide på dagtid og komme tilbake om kvelden. Det var folk som jobbet i jordbruket og som hadde avlinger som måtte følges opp.
Ayelet forteller også at det var 1000 soldater fra reservestyrkene som tjenestegjorde i nærheten. Hun fikk snusen i at det var et transportabelt kjøkken tilgjengelig fra en kristen organisasjon. Det ble bragt til Yad HaSmona og aktivisert til å lage smørbrød for reservistene. Denne organisasjonen betalte også for de varene som skulle til for å lage dem.
Mange av kvinnene fra Yad HaShmona stilte opp frivillig i timesvis for å hjelpe. Hundrevis av reservister fikk lunsjen sin servert her og bord og stoler ble satt ut for at de skulle få seg en velfortjent pause. Nå har de fleste familiene reist tilbake til hjemmene sine. Det er kun noen få familier fra nord som er igjen.
Et sted til velsignelse
«Vi har litt penger igjen i kassa og de skal bruke til familiene til Jesus-troende reservister. Vi inviterer dem hit på en helgeferie for at de skal ha tid til å være sammen. Mange fedre har vært borte fra familiene sine i hundrevis av dager og det har vært en forferdelig belastning for alle parter. Yad HaShmona vil være et sted til velsignelse både for de som bor her, for troende og for israelere generelt når behovet melder seg», avslutter Ayelet.
