Dette er en artikkelserie i tre deler. 1) Erstatningsteologien og kristen antisemittisme. 2) Kristen sionisme. 3) Den moderne messianske bevegelsen. De kan leses hver for seg, men vi anbefaler og lese dem i rett rekkefølge.
Innledning
Bibelen er skrevet av jøder. Jesus er jøde, apostlene er jøder og de første som mottok Den Hellige Ånd er jøder - den første kirken bestod av jøder. Og jøder gav oss av andre folkeslag del i Evangeliet.
Apostelen Paulus levner ingen i tvil: Vi ikke-jøder har ved troen på Evangeliet fått del i det som tilhører jødene, og i åndelig forstand blitt del av dem (Jfr. Ef 2-3, Rom 9-11).
Alt vi har fått del i ved troen på Evangeliet skyldes Guds trofasthet mot sitt ord og sine løfter til Israel. Dette er Guds frelsesplan, utenkt fra evighet av og åpenbart i Guds evige pakt med Abraham.
Også Den nye pakt ble inngått mellom Gud og Israel.
Det er to helt grunnleggende prinsipper som følger hele Bibelfortellingen:
- Vi får del i Guds velsignelse av nåde ved tro.
- Når Gud velsigner en, er det alltid for å gjennom det velsigne flere.
Noen annen vei til å erfare Guds velsignelse finnes ikke.
Derfor er evangeliske kristne, sionister. Vi tror på Guds ord og løfter til Israel. Vi tror Gud har skapt et folk og gitt dem et land, for å velsigne alle slekter på jorden. Vi har fått del i denne velsignelsen og vil gi den videre.
Jødene har da også både historisk, juridisk og moralsk rett på landet sitt – på linje med annen urbefolkning med andre historier i sine kjerneområder.
Gjenoppdagelse av bibelske sannheter
I de eldre vekkelsesbevegelsene før Reformasjonen (bl.a. valdeserne og hugenottene) som ble motarbeidet og forfulgt av Den romersk-katolske kirke som «kjettere», ser vi tydelige spor til en troskap mot Guds ord og løfter som innebar en positiv holdning til jødene.
På 1400-tallet kom boktrykkerkunsten. Det førte til at det ble trykket bibler på språk som vanlige mennesker kunne forstå. På 1500-tallet kom Reformasjonen. Gamle, helt sentrale, evangeliske sannheter ble gjenoppdaget.
Allerede på slutten av 1500-tallet gjenoppdaget tyske pietister Guds ord løfter til jødene. De leste i Romerbrevet 11,25-27 at hele Israel vil bli frelst – det vil si alle etniske jøder som på den tiden Gudsordet går i oppfyllelse.
Pietistene startet med å trykke bibler og annen kristen litteratur på hebraisk. De satte seg inn i det jødiske språket, tradisjonene og kulturen. Misjon og evangelisering blant jøder så dagens lys.
Samtidig våknet de britiske puritanerne. De gjenoppdaget mer ved Guds ord og løfter til jødene. Gud ville ikke bare frelse jødene, som folk – Gud ville også føre dem tilbake til landet sitt, og gjenopprette Israel med Jerusalem som hovedstad. Og det ville skje før hele folket kom i et rett forhold til Gud!
Bevegelsen blant pietister og puritanere (evangeliske kristne) fløt sammen, og et økende antall jøder i Europa, også rabbinere, kom til tro på Evangeliet i langt større grad enn i de foregående århundrene.
Ved de store vekkelsene i Nord-Europa og Amerika på 17- og 1800-tallet ble den kristne sionismen spredt til stadig nye steder i kirkelandskapet, og den fikk fotfeste. Den kristne sionismen influerte hele den britiske kulturen og samfunnet, inkludert parlamentet og politikken.
Utallige innflytelsesrike evangeliske kristne ledere (fra 1600 til 1900) fikk betydning for den kristne sionismen, og den senere fremvoksende moderne messianske bevegelsen. Blant dem kan vi nevne: Thomas Brightman, Henry Finch, Joseph Mede, Isaac Newton, Thomas Newton, Phillipp Jakob Spener, August Hermann Francke, John Cotton, Increase Mather, Nikolaus Ludwig Graf von Zinzendorf, Jonathan Edwards, John Wesley, Charles Wesley, Joseph Frey, Charles Simon, Edward Bickersteth, Charles Haddon Spuregon, Anthony Ashley-Cooper (Lord Shaftesbury), Michael Solomon Alexander og William Henry Hechler.
Britiske kristne sionister advarte sine myndigheter om at Gud hadde reiste dem opp som en stormakt for at de skulle tjene sin frelsesplan, der jødenes hjemvendelse og Israels gjenopprettelse var en hovedsak.
«If we do, as a nation, serve Zion, we shall not perish» (Edward Bickersteth, 1786 – 1850).
Fra teori til praksis
Kristne sionister satt seg fore å legge til rette for jødenes tilbakevendelse og gjenopprettelse av et jødisk hjemland, og de arbeidet aktivt for det. Ledende kristne teologer skrev avhandlinger som gav kristen sionisme et grundig bibelsk fundament. Ideene ble i sin tur formidlet gjennom oppbyggelseslitteratur og sanglitteratur.
Dette førte til at myndighetene i England og Preussen vedtok å etablere et protestantisk bispedømme i Jerusalem. I 1839 ble det opprettet et britisk konsulat i Jerusalem. I 1842 ble den første protestantiske biskopen i Midtøsten sendt til Jerusalem av Den anglikanske kirken i England og Den evangeliske kriken i Preussen. Biskopens navn var Michael Solomon Alexander - en jødisk rabbiner som hadde kommet til tro på Evangeliet, utdannet seg som teolog og virket som prest i Den anglikanske kirken i England.
I kjølvannet av Alexanders tjeneste kom jøder til tro på Evangeliet i Det hellige landet. Den første protestantiske kirken i Jerusalem, Christ Church, ble reist i 1849. Kristne sionister etablerte flere viktige institusjoner som kom til sin fulle rett ved den tiltagende jødiske hjemvendelsen fra 1870- og 1880-årene. Flere kristne jøder var sentrale aktører i denne bevegelsen.
Israels gjenopprettelse
I 1896 skrev den unge ungarske jøder Theodor Herzl boken «Jødestaten» og Verdens sionistorganisasjon ble etablert det samme året. Dette var sekulære jøder. Den politiske sionismen ble avvist av Europas rabbinere. For det første ventet de på Messias, og at hjemvendelsen og gjenopprettelsen først ville skje i den sammenheng. For det andre fryktet de for en oppblomstring av antisemittisme.
Den sekulære politiske jødiske sionismen fikk ikke vind i seilene før den ble forenet med den kristne sionismen. William Hechler var en velkjent kristensionist i samtiden. Han arbeidet som kapellan ved den britiske ambassaden i Wien da han leste «Jødestaten». Han tok umiddelbart kontakt med Herzel og tilbød ham hjelp. Hechler åpnet dørene for Herzl til det britiske parlamentet og det tyske keiserhuset. Sammen besøkte de også ottomanen i Konstantinopel, og Jerusalem.
Da den første Sionistkongressen ble arrangert i Wien i 1897, var William Hechler og et titalls andre kristne sionister til stede som æresgjester.
I 1917 vedtok den britiske regjeringen Balfour-erklæringen, som nærmest er en gjengivelse av de eldgamle bibelske profetiene. Erklæringen er uten tvil et produkt av slik den kristen sionisme influerte den britiske kulturen, samfunnet og politikken.
«Hans Majestets Regjering ser med velvilje på etableringen av et nasjonalhjem for det jødiske folket i Palestina, og vil bestrebe å legge til rette for at det skal skje …» (Balfour-erklæringen, 1917).
I oppgjøret etter Den første verdenskrig (San Remo i 1920) ble Balfour-erklæringen vedtatt som gjeldende internasjonal lov og utgjorde med det et folkerettslig grunnlag for jødenes rett til å vende hjem og gjenopprette Israel. Folkeforbundet bekreftet det i 1922. Det juridiske grunnlaget, som bekreftet de historiske og moralske argumentene, for Israels gjenopprettelse var lagt.
Israels statsminister Benjamin Netanyahu har uttalt, i en spøkefull tone: «Dere [evangeliske kristne] var sionister før vi var det.» En ting er sikkert: Israels gjenopprettelse hadde ikke funnet sted uten den kristne sionismen. Den vokste frem etter reformasjonen og ble til ett med sekulære jøders politiske sionisme fra slutten av 1800-tallet. Sammen utgjorde de to vindene den kraften som muliggjorde Israels gjenfødelse.
